MORGENRUTINEN:
Camilla Heiervang hadde sin morsomste dag på jobb på Sputnik-museet

I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Camilla Heiervang er kulturjournalist i Aftenposten.

Her kan du lese flere Morgenrutinen.

– Kaffe eller te?

– Først te, så kaffe. Jeg innbiller meg at grønn te er sunt, og nå har jeg drukket det så lenge at det er en vane.

– Hva har du på nattbordet?

– Øverst ligger to knalloransje bøker. Den ene er Factfulness som jeg fikk av søsteren min i tidlig julegave, den andre er Wallpapers City Guide for Amsterdam, der jeg skal noen dager i januar.

– I tillegg har jeg en diktsamling av Rupi Kaur som også var julegave, og Ariel av Sylvia Plath, sammen med boken London langs tuben av Espen Aas, som er et underholdende lite leksikon over Londons historie og utvikling sett fra tube-skinnene. Etter å ha bodd i Oxford ett år på videregående har jeg blitt tiltakende anglofil. Det er en diagnose jeg lever godt med.

– Når om morgenen starter hodet å tenke jobb, og hvilke medier må du innom?

– Det surrer i hodet hele tiden, så det begynner i hvert fall å summe kvelden før. Ellers sjekker jeg nrk.no, vg.no og Aftenposten med én gang jeg våkner. Men helst skulle jeg ønske jeg klarte å lytte litt til stillheten eller lese litt i en bok før dagen satte i gang.

– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?

– Det hadde jo vært gøy hvis VG-reklamen om at Bergen blir en egen stat ble til virkelighet. Men ellers skulle jeg ønske meg at det sto «EU løsner grepet: Her er listen over Storbritannias uventede Brexit-seire».

– Hvor leter du etter gode saker?

– Jeg er veldig lite streng i startfasen av idémyldringen. Jeg tenker at man ikke skal være så selvkritisk i starten og heller ha lav terskel for hva som kan bli en sak. Middelmådige ideer kan bli til lesverdige saker hvis saken er godt fortalt i godt språk, er gjennomtenkt, og man finner de rette menneskene.

– De beste sakene blir til når jeg finner en «knagg» i en sak på nettet og legger det sammen med noe jeg har tenkt på lenge, eller noe jeg har lest for lenge siden. Jeg liker når journalistikk viser frem nye sammenhenger eller trekker uventede linjer, og da er det bra å bevege seg utenfor her-og-nå-boblen.

– Om du kunne velge hvem som helst, hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt, og hvorfor?

– Det er umulig å velge, men akkurat nå er det kanskje Emmanuel Macron eller Theresa May. Jeg tror begge er midt i en kritisk erkjennelse av at verden ikke er helt slik som de trodde.

– Hva er din viktigste egenskap som journalist, og hvordan bruker du den?

– Reportasjeleder Arne Borge i Vårt Land pleide å spøke med T. S. Eliot-sitatet: «There is no method but to be very intelligent». Man kommer langt med å være analytisk, huske godt og tenke kjapt. For min del er nok det viktigste at jeg er ganske følsom og at jeg lytter etter andre ting enn andre journalister, fordi jeg kom inn i journalistikken fra «left-field». Det har også vært en fordel å skrive meningsbærende først, fordi jeg der fikk god trening i å tåle konfrontasjoner.

– Hva er det gøyeste eller rareste du har opplevd i jobben?

– Det rareste var da jeg fikk et anrop fra et ukjent nummer på en søndag som jeg trodde var telefonselger, men som viste seg å være Liv Ullmann som hadde bestemt seg for at hun ville gi meg et intervju. Jeg tok den ikke, og lærte raskt at man alltid må ta telefonen som journalist. Heldigvis ringte hun tilbake litt senere.

– Det morsomste var nok da jeg var på reportasjetur i Drangedal og svippet innom Sputnik-museet der vi fikk hilse på Sputnik selv. Som treåring var det ingenting i verden jeg ønsket meg mer enn en Sputnik-kassett til bursdagen, så det var ganske kult å møte ham nesten tre tiår senere.

– Hvilket journalistisk arbeid inspirerte deg sist, og hvorfor?

– Jeg er veldig glad i gode portrettintervjuer, særlig dersom journalisten våger å vise frem noe litt usympatisk ved personen. Den faste spalten i Financial Times Lunch with the FT lykkes ofte med den blandingen av søtt og syrlig. I høst er det nok likevel kurset til Bob Woodward på Masterclass som har inspirert meg mest - særlig hvordan han jobbet med kilden Deep Throat over lang tid, og klarte å holde ham anonym i flere år.

– Hva irriterer deg aller mest med norske medier?

– Trump-fetisjismen. Som da de fire programlederne under Dagsrevyens jubileumssending samlet seg og gikk sakte mot kamera da de skulle snakke om noe så alvorlig som… Trump.

– Hva er den største utfordringen akkurat nå, for mediebransjen generelt og der du jobber?

– Det er vel mangel på tid og penger, som så mange andre steder. Jeg synes det er synd når dårlig tid gjør at man ikke rekker å tenke nok gjennom hvilke problemer man prøver å beskrive, særlig hvis det også går utover språket og lesbarheten til en sak. En god sak i dårlig språk er dessverre en dårlig sak.

– Hvilket bilde eller video fikk deg sist til å stoppe opp?

– Nærportrettet av Andreas Hamram Færø, kjent som Dolk, i BT. Ansiktsuttrykket hans var så ubestemmelig, men likevel trist. Nærportretter kan være noe av det fineste jeg ser, fordi ansikter er så «snakkende». Da jeg skrev min siste sak i Vårt Land om Anneli Hong Torjuul som kom til Norge som barn under Vietnamkrigen tok fotograf Alf Simensen dette bildet av henne, som jeg også synes var utrolig vakkert.

– Hva er det lengste du har klart å være uten mobilen?

– Det blir vel ikke mer enn et par timer om gangen. Men denne uken kjøpte jeg boken Irresistible: The Rise of Addictive Technology and the business of keeping us hooked av Adam Alter, så forhåpentligvis blir det snart bedre.

– Når logger du av for kvelden?

– Samtidig som jeg slenger to-tre bøker i sengen og tenker at jeg skal lese litt før jeg sovner. Men så er det mye deiligere å bare lukke øynene.