Bare én Store Knut

Pappa har jeg kjent siden jeg kom til verden litt uventet i 1975. Navnet var blitt bestemt til Olaf - som min farfar. Men da satte fatter’n foten ned. Han ville ha en Knut. Og sånn ble det. To Knuter i familien Haavik. Og med en mamma som hadde tendens til å bjeffe ordre på tvers av etasjene i rekkehuset på Kolbotn, fikk de to Knutene av praktiske hensyn Lille og Store foran seg.

Siden Se og Hør ble startet tre år etter at jeg kom til verden, ble Lille Knut en naturlig del av lokalene i Lille Grensen 7. Pappa jobbet i likhet med resten av redaksjonen lange dager og kvelder for å få bladets hode over vann. Og når mor hadde fått nok av minstemann og pappa stod for tur, ble som regel barnevaktsansvaret delegert til hans undersåtter i bladet.

Damene på layout-avdelingen og deres fine tusjer. Sentralborddamene med de spennende telefon-headsettene. Fotoavdelingen med sine gigantiske stavblitzer. Alle fikk sin dose av sjefens sønn. Og ble man sulten, stod kantinedamen Signe klar med ubegrenset tilgang av roastbeef og 7-up.

Og når ingen hadde tid til meg, så var det nok av ting å finne på i fars kontor. Senior hadde en vaskeekte Walther PPK i brannsafen sin. Visstnok en gave fra en halvsjuskete gangster på slutten av 70-tallet. Den ble min lekepistol. De færreste fedre ville latt sønnen leke med en ekte pistol. Det brydde fatter’n seg døyten om. Han tok jo ut magasinet hver gang…

Poenget mitt? Pappa var ikke helt som andre pappaer. På den ene siden satte han soleklare grenser, men samtidig så han null problem i ting som ville sjokkert de fleste.

Og selv om jeg nok ble en smule bortskjemt av å vokse opp da pappa tjente langt bedre enn de fleste, var han en steinhard pådriver av arbeidsmoral. Han kunne leve med en Lille Knut som var bortskjemt, men ikke med en sønn som var lat.

Allerede som 13-åring ble jeg utkommandert som post- og budassistent i Se og Hør fem av åtte sommerferieuker. Sjefen min var en pensjonert offiser med navn Jakobsen. Der måtte den smått bortskjemte sønnen innfinne seg i disiplin og militær presisjon. Ingen bønn. Her var det bare å stille giv akt for Jakobsen og tjene mine egne penger.

Nå hører det med til historien at jeg trolig hadde den best betalte sommerjobben en 13-åring kunne få på den tiden. Men som min far alltid påpekte: Hvis du lønner folk med peanøtter, så får du en gjeng med apekatter.

Selv om pappa manglet mange av de kvalitetene som «normale» fedre har, ville jeg aldri byttet ham bort for alt smør i Småland. Han var der når det gjaldt. Det var alltid han jeg ringte til når junior befant meg på gyngende grunn. Og det ordnet seg alltid. Eller; han ordnet det alltid - uansett årsak eller kostnad.

Våknet jeg opp med 40 i feber og streptokokker i halsen på Roskilde-festivalen, ja, da lå det en businessbillett og ventet på meg på Kastrup til første fly hjem til Norge. Alt som måtte til var en telefon.

Ble bilen min torpedert av trikken på Majorstuen. Null stress, fars kasko ordnet biffen - det var tross alt bare bonustap.

Derimot, da jeg ringte ulykkelig for å fortelle at jeg var utelåst fra bilen hans med motoren i gang, da fikk jeg høre at jeg måtte ordne opp selv. God lærepenge, var beskjeden.

Ting var uvesentlig for pappa. Det kom ikke på tale at jeg skulle på langtur i min 75-modell Honda Civic. Da var fars store, sikre SUV eneste godkjente fremkomstmiddel. «Det er bare en bruksgjenstand», sa han alltid.

Og pappa var «large» mot de fleste. Spesielt mot meg. Selv etter at jeg ble godt voksen, insisterte han alltid på å spandere. Middag, golf, jakt og fotballtur - you name it. Og snøftet hånlig når jeg poengterte at jeg har mer enn nok penger til å betale selv. Lille Knut skulle ikke betale når han var med. Dermed, basta!

Klart man skulle ønske at gamlingen kanskje kunne være barnevakt hos oss når det røynet på som mest. Men det skjedde ikke. Ikke hans jobb. Derimot var vi alltid velkomne til å besøke hytta i Sandefjord eller huset i Spania. Bare ikke forvent at han skulle stå opp med barnebarna - eller leke med dem. Det var vår jobb. Eller Sols jobb. Men ikke hans.

Jeg kjente godt pappas sterke og svake sider. Og jeg visste utmerket at det er umulig å lære en gammel nyhetshund nye triks. Men det levde jeg godt med. Fordi de triksene han allerede kunne, var mer enn nok for meg.

Hvil i fred, pappa. Det har du fortjent.

Hilsen Lille Knut.

PS! Bikkja vår, Arja, fikk én side i Se og Hør da den døde. Mamma fikk to. Så nå venter jeg spent på neste utgave av Se og Hør.

• LES OGSÅ: Tidligere Se og Hør-redaktør Knut Haavik er død