Kommentar:

De tre store mediekonsernene får mer makt. Men ikke kun fordi de kontrollerer en stadig større andel av avisopplaget.
De tre store mediekonsernene får mer makt. Men ikke kun fordi de kontrollerer en stadig større andel av avisopplaget.

Mer makt i de foldede konsernhender

Og hvorfor det bare delvis er et problem.

Publisert Sist oppdatert

«Selv den mest grenseløse makt har sin begrensning» - Montesquieu

Rett før jul kom to medienyheter som der og da gikk litt under radaren. To saker som ved første øyekast ikke har så mye med hverandre å gjøre, men som likevel henger sammen. Og som viser at mer mediemakt havner på stadig færre hender.

Men makt på en annen måte enn før.

Den den ene saken handlet om avisopplag. Den andre om teknologivalg.

Savner gammel lov

Så, i forrige uke - etter at juleferien var tilbakelagt - ble det endelig litt debatt om den første av sakene. Det startet i Klassekampen, før NRKs Dagsnytt 18 og Medier24 kastet seg på.

Nyheten, som strengt tatt ikke var så ny lenger, var at 16. desember la Medietilsynet fram en rapport som viser at Amedia, Schibsted og Polaris Media øker sine markedsandeler. Til sammen kontrollerte de tre i 2019 70,7 prosent av det totale avisopplaget, mot 66,5 prosent året før.

I forrige uke kom reaksjonene. Trond Giske, i spissen for de rødgrønne, ønsker et comeback for den gamle medieeierskapsloven, blant annet for å kunne forhindre at en av de tre i fremtiden forsøker å kjøpe opp en av de andre, slik at eierskapet blir samlet på enda færre hender.

Konsernene argumenterer for at det var gode grunner for at den gamle loven ble parkert – og at avisopplag er et gammeldags måletall for markedsmakt. Hovedmotstanderen er ikke lenger den gamle konkurrenten, men amerikanske giganter.

Så langt, ikke så mye nytt. Den største overraskelsen var kanskje at debatten ble plukket opp av Dagsnytt 18.

Jubel i Trondheim

Men rapporten fra Medietilsynet, bør sees i sammenheng med en pressemelding fra Schibsted og Polaris.

Noen dager før Medietilsynet la fram sin rapport, 11. desember for å være nøyaktig, kom nyheten om at Polaris har vedtatt å bytte til Schibsteds redaksjonelle teknologiplattformer.

Schibsted er for øvrig største eier i Polaris, med nesten 29 prosent av aksjene.

I pressemeldingen fra de to er Adresseavisen-redaktøren sitert på at hun gleder seg til å bytte løsninger. Noe som er forståelig. Skiftet gir Polaris-avisene tilgang til teknologi i verdensklasse.

Men denne avtalen gjør også at vi i praksis sitter igjen med to helt dominerende redaksjonelle plattformer for digital publisering: Amedia og Schibsted.

Å bruke avisenes opplagstall for å måle markedsandeler gir kanskje fremdeles en pekepinn om hvordan makten er fordelt i mediebransjen, men bak opplagstallene ligger de teknologiske løsningene. Og makten er mer og mer i teknologien.

Alle kan i teorien publisere på nett i 2021. Problemet er å tjene penger på det. Og da blir teknologibiten stadig mer essensiell.

Alle skal med

Giske og tilhengerne av det gamle lovverket frykter at vi kan få et tilnærmet duopol, hvor Polaris på sikt skal bli slukt av konkurrentene. Men på teknologifronten, nærmer vi oss dette allerede.

La oss gå tilbake til Medietilsynets rapport. Rapporten som viste at de tre konsernene kontrollerer nesten 71 prosent av avisopplaget. Avisopplag er ikke automatisk det samme som antall digitale abonnenter, men la oss forenkle litt å si at det er det. Da får vi raskt et bilde av teknologidominansen til Amedia og Schibsted.

Men tallet er nå ikke lenger 71 prosent, det er mye høyere. Høyere fordi også aviser utenfor konsernene har fått eller vil få tilbud om å koble seg på. Ikke minst gjelder dette aviser som tidligere har hatt et samarbeid med Agderposten, som ble en del av Polaris i fjor, og som nå vil få tilbud om å ta i bruk Schibsted-teknologi.

Amedia har på sin side solgt sine løsninger til en rekke aviser og mindre konsern. GD på Lillehammer bruker Amedia-teknologi, det samme gjør Trønder-Avisa-konsernet - og ingen vil nok bli overrasket om Hamar Media etter hvert også går i den retningen.

Avisene som ikke er eid, men som bare bruker plattformene, utgjør med dette en ikke uvesentlig andel av det totale avisopplaget.

Om ikke lenge vil også Budstikka, som Amedia kjøpte før jul, være over på Amedia-plattformen.

Det er fremdeles medier på utsiden. NRK er det største eksempelet, hvis vi skal regne dem som nettavis. Dagens Næringsliv, konkurrenten Finansavisen og publikasjonene til Mentor Medier, lever og leverer også i beste velgående på utsiden. Det gjør også andre.

Aller Media og Dagbladet eier sammen med TV 2 en egen publiseringsløsning igjennom selskapet Publish Lab (som også Journalisten og en rekke fagblader bruker). Men Aller-publikasjonene bruker aID, utviklet av Amedia, som påloggingsløsning. Dermed er de også knyttet til de to dominerende.

Løsningen er problemet?

Så er spørsmålet: Er dette et problem? Eller er dette løsninger som gjør at norske medier kan klare å ta opp konkurransen med internasjonale teknologigiganter?

Og som også bidrar til at norske brukere får så gode løsninger at de ønsker å bli betalende abonnenter. Få land har en betalingsvilje som kan måle seg med den norske på nettopp mediefronten. Selv om det også her er mye å gå på. Ikke minst på teknologisiden.

Svaret? Mest sannsynlig er det ikke noe opplagt svar. Kanskje er det så komplisert at dette både er et problem og en løsning.

Men for å sette det i et litt personlig perspektiv:

For snart ti år siden sa jeg ja til å bli toppsjef i en uavhengig lokalavis. Noe av det som gjorde jobben attraktiv, var at den ikke var en del av et konsern. Vi kunne derfor velge våre egne løsninger. I dag er det ikke usannsynlig at jeg hadde konkludert annerledes.

Det er fremdeles mulig å stå utenfor, men det er nesten umulig for en liten eller mellomstor avis å stå alene uten å inngå et digitalt partnerskap med noen som er større enn dem selv. Da er veien gjerne kort til en av de tre store. Med de fordelene og ulempene som følger med.

Powered by Labrador CMS