– Tror vi er bedre tjent med redaktører som ikke har pompøse forestillinger om samfunnsrollen sin

– Det holder ikke med et «jeg er journalist, så derfor kan du stole på meg», sier Alan Rusbridger (66).

Han sitter hjemme i Oxford, hvor har vært universitetscollegerektor siden han gikk av som The Guardian-sjefredaktør i 2015.

– Tillit i det 21. århundre må bygges opp på flere måter, fortsetter han.

– Jeg tror det handler om å være transparent, og om å tillate tilsvar, å være åpen om hvordan du oppklarer eller korrigerer ting, å være villig til å bli sett og gå i debatt. Hvis du i stedet tviholder på et «glem det, dere bør bare stole på meg siden jeg er journalist» – ja, da tror jeg ikke du kommer langt i kampen om tillit.

Liv og død

Kampen om tillit blir en hovedutfordring i 2021, ifølge Rusbridger. Han mener koronascenariet har bevist at det står om liv og død – menneskelig så vel som bransjemessig – fordi lesere og seere ikke lenger vet hvem de skal tro. Analysefirmaet Edelman Intelligences «trust barometer» indikerer at journalister befinner seg på et bunnpunkt.

– I 250 år, så lenge du eide pressa eller kringkastingsstudioet, hadde du regelrett monopol. Det var mindre vesentlig at folk stolte på deg, for de hadde ikke noe annet valg enn å lese eller se på, sier Rusbridger.

– I en kaotisk informasjonsalder med millioner av kilder ønsker vi selvsagt – både som borgere og journalister – at folk skal stole på journalistikken. Likevel, selv om det sannsynligvis er mindre sant i Norge, er tilliten veldig lav i mange land. Så hvordan får vi folk til å lite på oss?

Rusbridger foreslår noen strategier i «News and How to Use It», boka han publiserer mellom slagene som Facebook-vokter (mer om det senere). Han tilbyr blant annet elleve «bud» som skal borge for en bedre kontrakt med mediekonsumenter. Utgivelsen som sådan er en alfabetisk ordliste, der han reduserer faget sitt til essensen og drøfter klassiske, men ofte ulne konsepter som «accuracy» og «impartiality».

Skal vi tro Rusbridger, er det ikke engang på det rene hva en «journalist» består i.

– Da jeg startet karrieren, var ikke det et interessant spørsmål – det var åpenlyst, sier han.

– Men i dag ser vi mange som bedriver noe som ligner journalistikk – iblant gjør de det attpåtil bedre enn journalister. Vi ser folk som tar journalistiske grep, skjønt vi ikke vil kalle dem profesjonelle. Og vi ser skikkelser som Julian Assange, som beveger seg inn og ut av journalistikken og krever at vi skal behandle ham som journalist. Med andre ord er bildet blitt mye mer komplisert.

Global innflytelse

Også redaktørbegrepet flyter, mener Rusbridger, som begynte lederjobben i The Guardian i featureavdelingen i 1994.

– Jeg er kommet til at det er bedre å holde nyhet og kommentar atskilt, slik amerikanerne gjør, sier han.

– Ideen om redaktøren som en vis mann med grått skjegg hvis stemme skal lyttes til, hører til en svunnen tid. Jeg tror vi er bedre tjent med redaktører som er flinke til å redigere, men som ikke har pompøse forestillinger om samfunnsrollen sin.

– Når du ser deg tilbake, hva er du mest stolt av i The Guardian?

– Jeg synes vi leverte mye slagkraftig undersøkende journalistikk. Vi greide å utvide The Guardian fra en britisk avis til en med global utbredelse og innflytelse. Og selv om vi ikke kom helt i mål med digitalovergangen i perioden min, vil jeg si at vi gjennomførte tre firedeler av den, på økonomisk bærekraftig vis. Det er en prosess – og i lys av revolusjonens omfang hadde jeg en god følelse da jeg sluttet.

– Motsatt – hva angrer du?

– Vel, jeg tror noen av innslagene i boka er høyttenkningen min rundt ting jeg kunne gjort annerledes. I det siste året mitt sa jeg fra meg kommentaransvaret, og prøvde å holde det atskilt. Som alle andre begikk jeg naturligvis feil … Du kan si jeg har skrevet med én fot utafor og én innafor. Jeg har vært ute i fem år, så forhåpentlig ser jeg ting litt klarere – samtidig som jeg er overbevist om at enkelte operative journalister vil innvende: «Dette har endret seg siden da.»

Forvirrer leseren

Av nymotens fenomener problematiserer Rusbridger ikke minst «innholdsmarkedsføring» – altså reklame forkledd som redaksjonelt stoff. Her står vi overfor en tillitskrise i seg selv, mener han.

– Dette handler nærmest om å forvirre lesere om hva som utgjør journalistikken, og hva som utgjør reklamen. Jeg ble mildt sjokkert over hvor utbredt det er blitt, da jeg researchet avsnittet, tilstår han.

– På den ene side argumenterer vi for at journalistikken er det du skal stole på. På den andre bidrar den økonomiske modellen til å viske ut skillelinjer, sånn at vi beveger oss inn i et territorium som etteraper sosiale medier. Jeg sier ikke at det nødvendigvis er «galt» – jeg sier det er forvirrende for lesere og seere.

Apropos sosiale medier inngår Rusbridger i Facebooks såkalte Oversight Board, en fersk og uavhengig reguleringsinstans.

– Jeg har vært like kritisk til Facebook som mange andre. Men nå er selskapet tilsynelatende inne i en snuoperasjon hvor det ber om hjelp til redaksjonelle og etiske avgjørelser. Det er i korte trekk oppdraget, forteller han.

– I disse dager jobber vi med de første konkrete sakene. Snart vil du få se hvilke innholdsavgjørelser vi treffer, noe Facebook har sagt det vil respektere. Hvis vi lander på at ditt må tas ned, og datt må forbli oppe, vil vi bli hørt.

Ennå anbefalt

– Hvor ser du journalistikken bevege seg i det 21. århundre?

– Vel, ingenting har endret seg i synet mitt på journalistikken. Samfunnet trenger den. Uten rår kaos – og det er ikke bra for noen, erklærer Rusbridger.

– Jeg tror vi må reposisjonere journalistikk som en offentlig tjeneste – à la politi, ambulanse og fyrtårn – og prøve å finne strukturene som muliggjør den. Hvordan overbeviser vi samfunnet om at den er verdt å betale for? Hvordan må journalistikken i så fall utvikle seg? Dette er fundamentale – og fascinerende – spørsmål.

Han knegger sorgmuntert i telefonen.

– Unge mennesker spør meg: «Bør jeg bli journalist – det virker så usikkert?» Svaret mitt blir: «Ja, det er usikkert, men uhyre viktig. Så gjør det.»