Onsdag 25. november behandlet Pressens Faglige Utvalg (PFU) en klage mot Oppland Arbeiderblad for omtale av et selvmord, og de endte med å felle avisen.
Selv om jeg kan forstå både kjennelsen og argumentene for å felle avisen, er jeg skeptisk til beslutningen, og jeg mener den er problematisk.
Jeg reagerer spesielt på måten PFU begrunner sin beslutning. Der skriver de følgende:
«Utvalget viser til 4.9 i Vær Varsom-plakaten (VVP) som maner mediene til varsomhet ved omtale av selvmord, spesielt med tanke på at omtalen kan føre til flere selvmordshandlinger.»
Det står ingenting i punkt 4.9 om at omtale av selvmord kan føre til flere selvmordshandlinger. Det står at man skal unngå beskrivelse av metode eller forhold som kan utløse det. Det ble ikke gjort i Oppland Arbeiderblad i den aktuelle saken.
Det er en myte at omtale av selvmord fører til flere selvmord. Problemet med den skalte smitteeffekten oppstår hvis journalistikken glorifiserer selvmordet eller skriver om det på en måte som inspirerer andre til å gjøre det samme. Det var ikke tilfelle her, og det blir derfor helt feil å bruke dette som begrunnelse.
Tvert imot kan denne formuleringen bidra til at pressen skriver mindre om selvmord, og det er problematisk fordi det gjør at folk flest fortsatt forblir uvitende om hvor stort dette samfunnsproblemet er. Dermed går de glipp av kunnskap som kanskje kan redde liv.
Etter at min sønn tok selvmord 29. august i år, deltok jeg på et kurs i selvmordsforebygging i regi av Vivat. Der ble det gjort ettertrykkelig klart man ikke skal unngå å snakke om selvmord, og et av grepene man skal gjøre hvis man mistenker at noen har selvmordstanker er å spørre konkret om det.
Jeg kan ikke fastslå at det hadde hjulpet meg og min sønn om pressen hadde skrevet mer om selvmord, men jeg tenker mye over at jeg nå vet mye mer enn før det skjedde. Jeg er derfor av den grunnleggende oppfatning om at pressen bør skrive mer - ikke mindre - om selvmord.
Når PFU kommer med kjennelser er de viktige for de redaksjonene som felles, men også for resten av pressen. Tanken er at vi skal lære av både egne og andres feil i det redaksjonelle arbeidet. I denne PFU-kjennelsen er lærdommen tilsynelatende at man bør se bort fra veilederen «Slik omtaler du selvmord» som Norsk Redaktørforening la frem i november i fjor.
Der kom de med 10 råd om omtale av selvmord:
1. Vær åpen
2. Unngå omskrivinger
3. Vær bevisst på detaljbruken
4. Vis hensyn overfor de etterlatte
5. Vær på vakt mot glorifisering når kjente personer tar sitt liv
6. Avklar rollen din
7. Ta med informasjon om hvor man kan søke hjelp
8. Bidra til å avkrefte mytene
9. Våg å gå nye veier
10. Fortell om de etiske valgene underveis
Jeg mener dette er gode råd, og det var frustrerende å se og høre PFU-behandlingen der de kommer frem til en konklusjon som går på tvers av rådene om å være åpne (1), unngå omskrivninger (2) og bidra til å avkrefte mytene (8).
Er det én ting selvmordsforskerne, psykologene og kriseteamene er samstemt enige om, så er det at åpenhet er den beste veien å gå. Det har jeg også selv erfart.
Så er heller ikke dette helt svart/hvitt. Jeg har full forståelse for at de etterlatte følte at det var unødvendig å omtale at det var et selvmord, og jeg satte pris på at PFU-leder Anne Weider Aasen tok til orde for at tidsperspektivet spiller inn.
Selv var jeg åpen om selvmordet samme dag, men andre trenger kanskje mer tid til å summe seg før de går ut med det.
Det er en stor positiv kraft i det å gå ut og være åpen. For meg og min familie har det gjort livet vårt enklere i det som er en tung og vanskelig hverdag etter selvmordet.
Åpenheten har gjort at vi har møtt forståelse, og at vi har fått massiv støtte og veldig mye god hjelp. Det har også gitt oss tilgang på informasjon fra venner og bekjente av vår sønn, noe som har gitt oss viktige avklaringer på ting vi har grublet over og bekymret oss for. Jeg vil derfor oppfordre andre som kommer i samme situasjon om å høre på selvmordsforskerne og kriseteamet, og gå for åpenhet.
Samtidig ser jeg at mye av denne positive kraften lå i at vi fikk muligheten til å fortelle det selv. Det fikk ikke de etterlatte som følge av at Oppland Arbeiderbladet omtalte det som et selvmord på et så tidlig tidspunkt.
Jeg er derfor åpen for at det kan ha vært riktig av PFU å kritisere Oppland Arbeiderblad for å være for tidlig ute. Min innvending er at de burde ha konkludert med at Oppland Arbeiderblad opptrådte kritikkverdig, og ikke at avisen brøt med presseetikken. For det gjorde de ikke.
Hva som er for tidlig eller hvor lang tid som bør gå, har jeg ingen klar formening om. Det vil trolig variere fra sak til sak, og en slik vurdering bør derfor overlates til redaktøren.
Her kan vi muligens trekke noen erfaringer fra politiet og arbeidet de gjør før de går ut med navn på omkomne i ulykker og drapssaker.
Jeg vil også presisere at jeg ikke tar til orde for at pressen skal opplyse om at det var selvmord ved hvert enkelt dødsfall. En eventuelt publisering av en slik opplysning bør skje etter en redaksjonell vurdering av redaktøren.
Det som ikke bør være åpent for diskusjon, er hvorvidt de etterlatte kan kreve at et dødsfall ikke omtales som selvmord. Her var PFU klare og tydelige under behandlingen, men det kom dessverre ikke så godt frem i den skriftlige konklusjonen.
Der skriver PFU følgende: «Pressens informasjonsansvar må vektes opp mot VVP 4.6, som handler om å vise hensyn til mennesker i sorg.»
Det var bra at PFU ikke felte Oppland Arbeiderblad på selvmordsparagrafen 4.9, for den har de på ingen måte brutt. Det blir imidlertid fort problematisk hvis punkt 4.6 blir etablert som en overstyrende paragraf. Da har vi som presse og samfunn ikke kommet noe lengre i arbeidet med å forebygge selvmord gjennom åpenhet.
For meg som pressemann og etterlatt vil det være trist hvis pressen som en følge av denne kjennelsen blir en bremsekloss i arbeidet for mer åpenhet om selvmord.
Etter å ha lest meg opp på selvmordsforskning, statistikk og fakta, har jeg kommet frem til at det er et langt større problem med for liten omtale av selvmord enn for mye. Her er det bare å se på hva som skjer når noen blir drept eller dør i trafikken. Da stiller samfunnet spørsmål og det avkreves svar - uavhengig av hva de etterlatte mener. Dette fører til tiltak for å sikre at det ikke skjer igjen. Slik er det ikke ved selvmord.
Det er rett og slett noe dobbeltmoralsk over et samfunn som bruker enhver anledning til å si at vi må bli flinkere til å snakke om følelser, og da spesielt selvmordstanker, samtidig som samfunnet på den andre siden holder kjeft og i praksis sier at vi ikke skal skrive eller snakke om det når noen tar selvmord. Det bidrar ikke til åpenhet, og dermed ikke til å løse eller redusere problemet.
Historisk sett har pressen vært med på denne restriktive linjen om å ikke snakke åpent om selvmord, og mye av det sitter tydeligvis fortsatt igjen. Punkt 4.9 ble oppdatert i 2006, men denne kjennelsen viser at det er behov for en ny runde om hvordan pressen skal omtale selvmord.
Selvmord er et forferdelig problem for både etterlatte og samfunnet. Det er et vanskelig tema, og det blir aldri enkelt å utarbeide gode retningslinjer for hvordan selvmord skal omtales. PFU-kjennelsen mot Oppland Arbeiderblad viser imidlertid at dagens utgave av punkt 4.9 i Vær varsom-plakaten ikke er god nok.
Jeg håper derfor at vi får se en ny diskusjon om selvmord i PFU, og at vi i 2021 får en oppdatert selvmordsparagraf.
