Helge Øgrim skriver at særlig to av Åsne Seierstads artikler fra Libya viser viktigheten av fri journalistikk. Foto: Kathrine Geard
Frie journalister
(KOMMENTAR): I ettertid er det to lange, norske artikler som etterlater varig inntrykk fra den arabiske våren.
De siste månedenes oppbrudd fra diktatur og korrupsjon i arabiske land, er skildret gjennom en uvanlig massiv mediedekning fra Midtøsten, hvis vi ser bort fra konflikten mellom Israel og palestinerne et øyeblikk. Denne journalistiske innsatsen er grunnlaget de fleste av oss bygger vår oppfatning av den arabiske våren på. Mange enkeltreportasjer burde framheves, men i ettertid er det to lange, norske artikler som etterlater varig inntrykk.
Åsne Seierstad beskrev i Morgenbladet i oktober hvordan byen Tawergha i Libya ble tømt for sine rundt 31.000 innbyggere da krigen mellom Gaddafis styrker og opprørerne gikk i sluttfasen. På én dag midt i august, dro alle som bodde der. Byen var befolket av svarte libyere, mange med opphav i slavehandelen, og de støttet diktatoren. Nå vet vi ikke hvor de er, eller hvor mange som lever. Seierstads forteller at mange ble lynsjet av folk fra nabobyen Misrata. Opprørsrådet kan ha oppmuntret den voldsomme hevnen.
”Brigade for opprenskning av svarte slaver”, står det skriblet på en vegg mellom Misrata og Tawergha, byen som tilmed har mistet navnet sitt. Seierstads reportasje er viktig fordi den detaljert og overbevisende gir innblikk i sider ved Libya og opprøret mot diktaturet vi bare har sett konturer av i nyhetsdekningen.
Hennes store reportasje fra Qena i juli, også den publisert av Morgenbladet, beskriver Det muslimske brorskap og salafistenes fotfeste på landsbygda i Egypt, langt fra Tahrir-plassen. Gjennom flere små portretter, tegner hun et både skarpt og varmt bilde av hvorfor egypterne kan komme til å stemme fram noe ganske annet enn sekulært demokrati når og hvis det blir frie valg i landet.
Til sammen gir disse to lange reportasjene utgangspunkt for å reflektere annerledes om konfliktlinjene i området enn både den gjengse nyhetsdekningen og de mer politiske kommentarene, inviterer til. Derfor er journalistikken så verdifull og viktig. Det er interessant at den stammer fra en frilansreporter som i årevis har gått sine egne veier og gjort sine valg ut fra engasjement og nysgjerrighet, og formidlet sine observasjoner i den klassiske featurejournalistikkens beste tradisjon: Menneskeskildringer i sammenheng.
Det finnes flere slike stemmer, som Anders Sømme Hammer. Han skriver fra Afghanistan, der han har bodd siden 2007. På bloggen andershammer.com rapporterer han i et annet format enn Seierstad. Også han går tett innpå menneskene som påvirkes av krig og omveltninger, slik som i en liten fortelling om den halvblinde åtteåringen Ahmad som ble lurt i døden av en selvmordsbomber.
Originale og modige skribenter som gir oss alternative eller mer nærgående inntrykk av de store nyhetssakene, finnes også blant medienes fast ansatte. Men de er ikke så mange, eller de får for trangt spillerom. Mediebedriftenes økonomiske logikk bidrar antakelig også til at det vokser langsomt i sporene etter de beste frilanserne. Både de som nå skal avgjøre pressestøttens framtid og private aktører som vil oppmuntre kvalitetsjournalistikk, gjør lurt i å overveie hvordan vi skal legge til rette for at flere kan følge.
