Andreas Norland foran statuen av Tinius utenfor Schibsteds hovedkontor. Foto: Birgit Dannenberg

Historisk advarsel til konsernene

Troen på synergieffekter truer med å ødelegge avisenes identitet og personlighet, mener Norges mest erfarne redaktør.

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

Andreas Norland har vært sjefredaktør i tre av Norges største aviser, VG, Aftenposten og Adresseavisen. Han har også gjort langvarig tjeneste som konsernredaktør i Schibsted, Norges ledende mediekonsern. Nylig presenterte 76-åringen sitt tobindsverk om Schibsteds historie fra 1839 til 2011, utgitt på konsernets eget forlag.

I siste papirutgave av Journalisten betegner Norland arbeidet med Schibsted-historien som en spennende oppdagelsesreise. Han har også klare oppfatninger om dagens situasjon i medie-Norge, basert på sin historiske innsikt og sine egne erfaringer. Dette utdyper han overfor Journalisten.no.

Svært skeptisk

Norland liker ikke utviklingen på eiersiden av det norske avismarkedet, med totalt dominerende konserner og stadig mer samkjørte aviser og nettaviser. Han håper og tror at konsernenes vekst vil åpne nye muligheter for enkeltstående publikasjoner.

På spørsmål om han tror vi snart har to aviskonserner i Norge, Schibsted inkludert Polaris Media og A-pressen/Edda Media, svarer Norland:

– Nå snakker jeg som pensjonist, jeg er ikke aksjonær i Schibsted og representerer ikke konsernet på noen måte. Jeg startet karrieren i Tønsbergs Blad og var en del av sydstads-Høyre. Det er merkverdig at A-pressen nå eier Tønsbergs Blad. Jeg vil ikke si at det er tumulter på kirkegårdene i Vestfold, men det ville forundre meg om det ikke er en viss bevegelse.

Ny individualitet

Norland sier at han har en følelse av mediene - i historiens lange løp - vil gjennomleve konsernenes tid. Han spår at individualiteten vil vende tilbake og avløse troen på de store organisasjonene og den samordnede medieverden.

Norland viser til at selv noen få personer i dag er i stand til å utgi redaksjonelt innhold, ved hjelp av vår tids fysiske og praktisk-tekniske publiseringsmuligheter.

– Aviser ble jo i sin tid startet av et par personer. Nå har vi vært inne i en lang periode hvor vi har vært nødt til å ha svære bygninger, digre maskiner og - i Aftenpostens tilfelle - tusen ansatte for å få ut en avis. I dag kan fem entusiaster med en PC lage avis, nettavis, radio eller TV. Jeg ser det som en fantastisk ting.

Back to basics               

Norland er begeistret over denne utviklingen. Han liker tanken på at noen få mennesker kan praktisere ytringsfriheten sin ved å lage en personlig avis. Slik de gjorde den gang Christian Michael Schibsted og andre gründere samlet blybokstaver og startet trykkingen av sine enkle publikasjoner.

– En personlig avis er mye mer leseverdig enn de maskinframstilte avisene vi har i dag. Jeg har aldri opplevd aviser som industriprodukter. Jeg har aldri brukt uttrykket produktet om en avis jeg var i. Nå er man heller ikke så avhengig av annonser som avisene har vært. Man kan altså frigjøre seg fra reklamens kvelende grep om ytringsfriheten. Jeg tror de tar feil, disse menneskene som har tro på at synergieffekter er livet. At det å slå sammen alt til større og større organisasjoner skal gjøre det så mye bedre. De vil oppdage at de undergraver det de driver med ved å lage disse svære aviskonsernene. Konsernene kan komme til å ødelegge identiteten og det personlige preget som en avis bør ha, hvis de putter alle avisene opp i en kjøttkvern og dra rundt sveiven.

Nytt markedsgrunnlag

Norland legger til at han kan se for seg at Schibsted og konkurrentene utvikler seg videre til store nettbaserte konsern og drive massebusiness. Men samtidig ser han for seg at enkeltaviser i papirform kan få et markedsgrunnlag på nytt, på samme måte som det nå vokser fram en mengde mikrobryggerier som utfordrer de store bryggerikonsernene.

– Men nå forutsetter du at papiravisene vil overleve i denne teknologiske tidsalderen?

– Når brikkene i puslespillet faller på plass tror jeg at det fortsatt vil være en blanding av, og et samspill mellom, papirmedier og digitale utgaver.

Norges beste

Norland holder ukeavisen Øyene for Tjøme og Nøtterøy hele året. Han er enig med Landslaget for lokalaviser, som har kåret Øyene til Norges beste lokalavis to ganger siden starten i 1999.

– Den har styrket min tro på at det som er avisers egentlige oppgave er å fortelle folk hva som skjer. Øyene gjør en glimrende jobb, som jeg ikke tror at nettet kan klare på samme måten. Mye av det som foregår får du nå intravenøst og flyktig gjennom nett, fjernsyn og radio. Men hvis du noen gang har sett en eldre mann ta fram fra lommeboken et gulnet avisutklipp der det står at han ble nummer åtte i et gutteskirenn, så vet du hva jeg snakker om. Jeg tilhører en generasjon som er på vei ut, men det er noe med trykksaken som gjenstand. Papiravisen har noe som nettet mangler. Det er heller ikke det samme å se innholdet på disse nettbrettene.

Holder Klassekampen

Den konservative gammelredaktøren forteller at han også har holdt Klassekampen i en del år.

- Det er en god avis som har kommentarer med sting og stoffinnhold som man ikke finner i andre aviser. Jeg håper de klarer seg.

Powered by Labrador CMS