Debatt:

Trond Giske var til stede da PFU behandlet hans klage mot fem aviser.
Trond Giske var til stede da PFU behandlet hans klage mot fem aviser.

PFU flyttet ikke grenser

Noen ganger må mediene belyse saker som ikke lar seg dokumentere fullt ut.

Publisert Sist oppdatert

  • Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentenes egne synspunkter.

Bernt Olufsen og flere med ham mener Pressens Faglige Utvalg (PFU) flyttet grenser gjennom vår behandling av klagesaken fra Trond Giske. Det er vi uenige i. Det som ville flyttet grenser ville vært en fellelse som gjorde det umulig for mediene å få frem historier når man ikke sitter på hundre prosent dokumentasjon.

Kravet til kildekritikk og opplysningskontroll i Vær varsom-plakaten betyr ikke at mediene aldri kan omtale uavklarte forhold. Noen ganger må mediene belyse saker som ikke lar seg dokumentere fullt ut. Da er spørsmålet hvordan mediene har forsøkt å kontrollere opplysningene, og ikke minst hvordan de presenterer dem.

Skulle mediene ikke kunne omtale kritikken mot en tidligere LO-leders lederstil fordi den ikke var fullt ut dokumentert? Hva med historier om mobbing, maktmenneskers oppførsel, barns historier om vold og overgrep fra lukkede rom hvor det ikke har vært vitner til stede? Er det umulig å omtale slike saker hvis det ikke er fullt ut dokumentert?

PFU mener at en slik linje ville svekke journalistikken kraftig. Å kreve at mediene selv skal sitte på håndfaste bevis for å kunne omtale en sak, eller at en rettskraftig dom må foreligge, er en kortslutning som ville gjort at viktige historier om de aller svakeste aldri ville nådd offentligheten. Det er heller ikke i tråd med etablert praksis.

PFU felte ikke Adresseavisen, Aftenposten, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen for brudd på god presseskikk. På den annen side er det heller ikke slik at de innklagede mediene gikk helt fri i PFUs behandling av klagen. PFU hadde kritiske merknader, både til kildegrunnlaget og til enkelte formuleringer der mediene kunne tatt større forbehold.

Se PFUs behandling av klagen fra Trond Giske.

De som fulgte debatten og som leser PFUs uttalelse, fanger raskt opp dette. Det var også derfor vi landet på en såkalt «samlet vurdering». Det er en formulering vi bruker når vi – under tvil – lander på at mediene går fri. Denne nyansen er det viktig å få med seg. Veien er ikke veldig lang mellom «samlet vurdering» og at mediene har opptrådt «kritikkverdig», hvorav det siste er en mildere form for fellelse. Bare så langt i 2021 har PFU landet på «samlet vurdering» i 34 av 111 uttalelser.

Selv om det altså var elementer ved publiseringene som kunne kritiseres, la PFU avgjørende vekt på følgende: Konteksten publiseringen av kvinnenes historier skjer i, var vesentlig: To kvinner gikk ut åpent, med navn og bilde, i forkant av et valg til det høyeste tillitsvervet i Aps største fylkeslag.

Motivasjonen var tydelig: Å opplyse velgerne om sine opplevelser med Giske, og advare mot et slikt valg. Kvinnene ble stilt spørsmål ved sin motivasjon, og Giske fikk imøtegå påstandene. Det framgikk tydelig av artiklene at det handlet om kvinnenes opplevelser, og at det var ulike oppfatninger om hva som skjedde. Uansett ble leserne satt i stand til å vurdere både kvinnenes og Giskes troverdighet.

Bernt Olufsen omtaler det hele som glideflukt. Men det PFU alltid gjør, er å veie ulike hensyn opp mot hverandre. Etikk er ikke matematikk. Virkeligheten er ikke svart-hvitt. De vanskelige sakene, som ender til full behandling på PFUs bord, handler ofte om å drøfte ulike hensyn opp mot hverandre, og til slutt lande.

Det er ikke så enten-eller som mediekritikerne kanskje skulle ønske seg. Men det er så komplisert og mangefasettert virkeligheten er.

Powered by Labrador CMS