Norsk Journalistlag (NJ) støtter mange av anbefalingene fra Kildeutvalget, men har forslag til enkelte justeringer som vi håper mediebransjen vil diskutere.
Rapporten som utvalget har laget er både velformulert og bygger på et omfattende kildemateriale. I kjølvannet av Bar Vulkan-saken var det et klart behov for en bredere gransking av medienes forhold til kildene.
Journalistikk om metoo-saker må alltid vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Av prinsipielle grunner mener derfor NJ at det i slike saker ikke kan etableres egne presseetiske normer der den anonyme kilden er en varsler. Til tross for at vi har stor forståelse for at slike varslere står i en spesiell sårbar situasjon, og at dette kan være saker av stor allmenn interesse, må likevel de alminnelige presseetiske normene gjelde på samme måte også i metoo-saker.
Det som etter vår mening gjenstår etter Bar Vulkan-saken, er den presseetiske debatten om forholdet mellom kilde og redaksjon på et mer overordnet plan. Det vi som bransje i fellesskap bør ta ansvar for, er å utarbeide punkter i Vær varsom-plakaten som på en bedre måte enn i dag kan tydeliggjøre premissene i kontakten mellom redaksjon og kilde, og da særlig uerfarne kilder.
Anonyme kilder
Kildeutvalgets kanskje mest omstridte forslag gjelder Vær varsom-plakatens punkt 3.1 om anonyme kilder.
Her foreslås i siste setning et tillegg om at «Personkarakteristikker og udokumenterbare påstander bør ikke fremsettes anonymt.»
Kildevernet anses som selve grunnfjellet i journalistisk yrkesetikk, og NJ har derfor en viss forståelse for kritikken som er blitt rettet mot dette forslaget. Mediebransjen bør etter vår mening være mer forsiktig med å oppstille et forbud mot slik kildebruk i visse type saker, enn det utvalget gjør i dette forslaget.
Intensjonen bak forslaget er god. Men vi mener det i stedet bør skilles mellom faktiske ytringer og meningsytringer. Anonyme kilder bør som hovedregel brukes til å gi informasjon om faktiske forhold, men mediene bør være mer forsiktig med å spre anonyme meninger, vurderinger eller følelser som ikke kan etterprøves. NJ foreslår at «udokumenterbare påstander» byttes ut med «meningsytringer som ikke er etterprøvbare».
«Personkarakteristikker» er et eksempel på en meningsytring. Det finnes situasjoner der slike karaktereristikker kan være av samfunnsviktig betydning å videreformidle, og det blir etter vår mening for svakt vektlagt i forslaget.
Vi må aldri ende opp med en selvjustis som forbyr å omtale slike saker anonymt der dette kan være av allmenn interesse. Dersom for eksempel flere «topp-politikere» som er lovet anonymitet, kan bekrefte at en partileders negative oppførselen har fått direkte konsekvenser på partiets politikk eller organisering, må dette etter NJs syn være informasjon som må kunne videreformidles. Hvis ikke kan viktig maktjournalistikk gå tapt.
Det samme gjelder dersom for eksempel ansatte vil varsle allmennheten om at vedkommendes arbeidsplass har et uforsvarlig arbeidsmiljø. Pressseetikken må ikke kneble arbeidstakeres rett til å varsle om kritikkverdige forholde i arbeidsgivers virksomhet.
Selv om utvalgets forslag gjennom ordet «bør» åpner opp for unntak fra prinsippet, støtter derfor NJ kritikeres forslag om å legge inn et «som hovedregel» i punktet. Dette vil etter vår mening på en bedre måte tydeliggjøre at prinsippet ikke er absolutt.
Vårt forslag til ordlyd i punkt 3.1 blir da: «Personkarakteristikker og andre meningsytringer som ikke er etterprøvbare, bør som hovedregel ikke fremsettes anonymt.»
Klargjøring av premissene
Av hensyn til god folkeskikk, støtter vi at det legges inn i punkt 3.3 en setning om at det anses som god presseskikk å gjøre informere om at man gjør lydopptak av en samtale man selv er med i. Utvalget mener en slik høflighetsregel bør gjelde både for bakgrunnssamtaler og intervjusituasjoner. Det er imidlertid NJ uenig i.
Av hensyn til den journalistiske virksomheten, må det etter vår mening åpnes opp for at lydopptak i researchfasen kan gjennomføres uten å informere om det.
Svært mye av den informasjonen som journalistene samler inn blir ikke publisert – og heller ikke tenkt brukt i publisering. Informasjon innhentes blant annet for å undersøke om det er grunn til å foreta ytterligere undersøkelser, om det er hold i tips som har kommet, for å få mer bakgrunnsinformasjon, for å verifisere osv.
Kjernen i den presseetiske folkeskikkregelen må etter vår mening være at man skal si ifra når man stiller spørsmål med sikte på at svarene skal offentliggjøres.
Behovet for å beskytte journalisters mulighet til å foreta undersøkelser, bør altså skjermes mer enn det utvalget foreslår. Vi mener derfor en plikt til å informere om at man gjør lydopptak av en samtale, kun må gjelde der opptaket skal brukes i selve publiseringen.
NJs forslag blir da slik: «Det er god presseskikk å gjøre premissene klare i intervjusituasjoner og ellers overfor kilder og kontakter. Dette gjelder også opptak av samtaler som skal brukes i publiseringen.»
Sitatsjekk
Når det gjelder Kildeutvalgets forslag om å presisere at sitatsjekk ikke kan være en rettighet for andre enn den som er blitt intervjuet, har vi forståelse for at enkelte kritikere har anført at dette kommer til å bli vanskelig å få gjennomført i praksis.
Samfunnstopper og sentralt plasserte politikere må på grunn av tett agenda, av og til ty til kommunikasjonsrådgivere eller andre rådgivere som kan se gjennom sitatene. Hvis temaet har vært komplisert, kan dette også være til hjelp for den journalistiske arbeidsprosessen.
Vi er engstelig for at konsekvensene av utvalgets forslag vil kunne være at journalister mister intervjuer som enkelt kunne vært avhjulpet og justert av andre enn intervjuobjektet.
Samtidig ser vi at mediene bør forsøke å unngå at særlig mange sterke samfunnsaktører som ønsker å påvirke mediene til å publisere kun det de er tjent med, bruker informasjonsvirksomheten sin til å styre mediene i den retningen som tjener deres interesse og omdømme.
NJ foreslår derfor at det i presseetikken i stedet oppstilles noen kriterier for hvilke tredjepersoner som i unntakssituasjoner kan gjennomføre sitatsjekk på vegne av andre. Her håper vi bransjen kan bli enig om en ny formulering.
Ny veileder
Kildenes informasjonsbehov er stort, og alle er derfor tjent med at disse blir bedre kjent med hva de kan forvente i en intervjusituasjon. For at kildene skal vite at de kan stole på journalistene, støtter vi derfor forslaget om at det bør utarbeides en enkel veileder som journalistene kan dele med kilder for å gjøre dem forberedt på hva et intervju går ut på, hvordan man siterer, hva sitatsjekk er osv.
Dette vil fungere som en slags kortfattet manual á la «Her er dine rettigheter i møte med pressen», men like viktig vil det kanskje være å understreke hvilke rettigheter kildene ikke har.
Manualen vil også kunne være til støtte for ferske journalister i sin arbeidsprosess. Siden en slik veileder primært vil omhandle våre medlemmer, har NJ et ønske om at den blir utarbeidet i tett dialog med oss.
