Debatt:
Utvalgsleder Sven Egil Omdal under debatt om Kildeutvalgets rapport på redaktørforeningens høstmøte i Tromsø.
Foto: Eskil Wie Furunes
Giske-saken, og et forsøk på å avspore kildedebatten
Boken om Giske-saken bør ikke få forkludre den viktige debatten om pressens forhold til kildene. Til det er den for uetterrettelig.
De to forskerne Anja Sletteland og Kristin Skare Orgeret har fått stor oppmerksomhet for en bok som ifølge forskerne selv «skal få #metoo tilbake på sporet». Det kan være et aktverdig formål, men underveis gjør de sitt beste for å avspore den pågående og viktige debatten om hvordan norsk presse forholder seg til anonyme kilder. Det er ikke aktverdig.
Boken bygger på en systematisk gjennomgang av pressens dekning av anklagene mot Trond Giske for seksuell trakassering. De to forskerne har rubrisert artikler fra et utvalg aviser etter tre diskurser de selv har definert: «Kamp mot strukturell sexisme», «Heksejakt på Giske» og «Trakasseringssak i Ap». Denne delen av boken er en interessant og tankevekkende gjennomgang av en utvilsomt viktig sak. Forskerne er også åpne om sitt eget ståsted. På lanseringen i Oslo sa de at de hadde et normativt utgangspunkt, nemlig at «Metoo var en velsignelse», og at vurderingene deres derfor «må ses i lys av at vi vil ha metoo tilbake på sporet».
Mer uforståelig er det at de gjør Norsk Presseforbunds kildeutvalg til bokens andre skurk.
Ikke overraskende ender boken med at Giske blir beskrevet som en som har satt seg selv over loven og derfor er en risiko for maktmisbruk. Slik sett plasserer forfatterne seg trygt innenfor en av sine egne diskurser.
Mer uforståelig er det at de gjør Norsk Presseforbunds kildeutvalg til bokens andre skurk, og hvorfor de gjør det på et så sviktende grunnlag.
I en kronikk i Dagbladet i forbindelse med lanseringen, skriver Kristin Skare Orgeret at de vil avlive fem myter som «gagner noen mer enn andre». Den femte av disse mytene er at «Kildeutvalget foretok en grundig gjennomgang av Giske-saken». I flere intervjuer sier forskerne at kildeutvalgets arbeid har vært «svært tendensiøst» og at vi har fanget opp «svært lite av de omfattende presseetiske diskusjonene rundt Giske-saken».
Denne myten var helt ukjent for utvalgets medlemmer inntil Orgerets kronikk forelå. Ingen av medlemmene har hørt noen påstå at vi har foretatt en grundig gjennomgang av Giske-saken. En slik påstand ville vært underlig, ettersom vår oppsummering av kapitlet om anonyme kilder åpner med følgende setning: «Kildeutvalget går ikke nærmere inn i sakene knyttet til Trond Giske og metoo».
I boken skriver Orgeret og Sletteland at vi også burde skrevet om det de kaller «trakasseringssak i Ap-diskursen». I rapporten skriver vi at journalistikken om metoo har vært viktig, fordi den har løftet fram en type maktmisbruk som mange, spesielt kvinner, har vært utsatt for. Vi skriver også at pressens dekning av metoo kan vurderes og diskuteres ut fra ulike deler av Vær varsom-plakaten, men legger til at vi kun konsentrerer oss om bruken av anonyme kilder.
Kildeutvalgets mandat var nemlig ikke å ettergå metoo-dekningen.
Kildeutvalgets mandat var nemlig ikke å ettergå metoo-dekningen, men å utarbeide en rapport om medienes kildebruk generelt. Bruken av anonyme kilder var bare ett av flere tema. Mens Orgeret og Sletteland har et smalt og normativt perspektiv på Giske-saken, var vårt mandat bredt og uten andre føringer enn det underliggende premisset om at vi skulle foreslå tiltak som vil heve den presseetiske standarden.
I de 41 intervjuene vi gjorde med journalister og redaktører fra ulike medier over hele landet, stilte vi et åpent spørsmål: «Hva tenker du om bruken av anonyme kilder?». Vi spurte ikke spesifikt om metoo, fordi anonyme kilder brukes på mange ulike saksfelt. Men fordi såpass mange av våre informanter uoppfordret tok opp metoo-sakene som spesielt problematiske, valgte vi å skrive et lite underkapittel på en drøy side, der vi refererte noe av den selvkritiske holdningen som kom til uttrykk fra pressefolkene.
Orgeret og Sletteland både sier og skriver at resten av rapporten er grundig og god, mens det lille metoo-kapitlet er «svært tendensiøst». Vi brukte samme metode her som i resten av rapporten, og kan dessverre ikke gjøre noe med at tendensen i svarene ikke er som de to forskerne ønsker. De sitatene som er gjengitt, er representative for de svarene vi fikk. På samme måte som vi ikke la noen føringer på svarene i de andre kapitlene, gjorde vi det heller ikke her.
Videre anklager de oss for ikke å skille mellom anonymiserte varslere og anonyme kilder. Her kjenner de nok presseetikken for dårlig.
Sletteland og Orgeret skriver også at det er for tidlig å konkludere hvor terskelen bør ligge «for å publisere trakasseringsanklager basert på anonyme kilder.» Det er en underlig påstand. Hvis ikke norsk presse samlet skal kunne konkludere om nivået for presseetikken på dette feltet, etter flere års debatt, en omfattende utredning og en like omfattende høringsrunde, er det vanskelig å forstå når det skulle skje.
Videre anklager de oss for ikke å skille mellom anonymiserte varslere og anonyme kilder. Her kjenner de nok presseetikken for dårlig. Vær varsom-plakaten opererer bare med begrepet anonyme kilder.
I den grad varslere også er medienes kilder, gjelder de samme reglene for dem som for andre. I den grad de er ofre for overgrep, gjelder også de samme reglene for dem som for andre. Vi kan ikke ha en egen presseetikk for metoo-saker.
Norsk Presseforbund har på forbilledlig vis brukt en aktuell og betent sak til å initiere en bred og rolig debatt om hvordan hele norsk presse, ikke bare de politiske redaksjonene i Oslo, forholder seg til sine kilder. Den debatten bør ikke avspores av noen som har en langt smalere agenda.
