Førstelektor Anja Sletteland (t.v.) og professor Kristin Skare Orgeret presenterte tirsdag boka «Giskesaken og hvordan vi får #metoo tilbake på sporet».
Foto: Ole Berg-Rusten / NTB scanpix
Beskriver Kildeutvalgets arbeid som tendensiøst
Mener heksejakt-perspektivet ble dominerende.
Heksejakt-perspektivet ble dominerende da pressens eget kildeutvalg skulle se på journalistiske arbeidsmetoder i kjølvannet av Giske-saken, mener to forskere.
«Slående tendensiøst» er beskrivelsen forskerne Kristin Skare Orgeret og Anja Sletteland bruker om Kildeutvalgets arbeid.
– Svært lite av de omfattende presseetiske diskusjonene rundt Giske-saken ble fanget opp av Kildeutvalgets rapport, skriver de i boken «Giskesaken og hvordan vi får #metoo tilbake på sporet», som ble presentert tirsdag.
De mener at løsrevne sitater – som pekte i samme retning – i stedet fikk stå uimotsagt i rapporten.
Presse-kritikerne får selv kritikk
Kildeutvalget ble nedsatt etter bruduljen som oppsto i forbindelse med dekningen av Trond Giskes besøk på Bar Vulkan.
Utvalget skulle se på medienes kildebruk og gå gjennom presseetiske metoder.
Arbeidet munnet ut i rapporten «Sa hun virkelig det?», som ble lagt fram i november i fjor. Der ble det foreslått flere endringer i Vær varsom-plakaten, samt at mediene burde gå gjennom sine egne etiske husregler.
Men nå får kildeutvalget altså selv kritikk for å ha vært ensidig.
Utvalget la for stor vekt på forståelsen, det vil si dem som mener dekningen var preget av et ubegrunnet jag etter Trond Giske, mener medieprofessor Kristin Skare Orgeret ved Oslo Met.
– Heksejakt-synet dominerte
Orgeret og Anja Sletteland, som er førstelektor i retorikk ved UiO, mener dekningen av Giske-saken kan ses fra tre synsvinkler: De som var opptatt av metoo-varslerne og deres historie, de som så det som en heksejakt på Trond Giske, og de som tolket det hele primært som en maktkamp i Arbeiderpartiet.
– Kildeutvalget legger kun det ene perspektivet til grunn. Det gjør at man får helt feil inntrykk av hva som har skjedd, sier Orgeret til NTB.
Kritikken mot kildeutvalget oppsummeres som at:
- Det lot heksejakt-perspektivene definere hva Giske-saken handlet om.
- Det la stor vekt på innspill fra Trond Giske og kona Haddy Njie.
- Det skilte ikke mellom anonyme varslere og andre anonyme kilder i diskusjonen av medienes kildebruk.
- Kapittelet om anonyme kilder inneholdt sju intervjusitater, som i hovedsak ga støtte til heksejakt-perspektivet.
– Det er blitt en etablert myte at de anonyme kildene bare var Giskes motstandere. Men vi har funnet at lekkasjer og anonyme utsagn til mediene har vært fordelt over alle de tre diskursene, sier Orgeret.
Misforstått
Kildeutvalgets leder Sven Egil Omdal mener kritikken er urimelig og misforstått. Han sier at kildeutvalget ikke vurderte Giske-saken spesielt – snarere tvert imot gjorde utvalget det klart at det ikke gikk nærmere inn på metoo-saker.
– Jeg stusser veldig over den harde kritikken som framføres. Jeg mener den bygger på sviktende grunnlag, sier Omdal.
Han viser til at boken har et smalt perspektiv siden den omhandler kun én sak, mens utvalgets mandat var å se på pressens forhold til sine kilder i sin helhet.
– Bruken av anonyme kilder er bare en liten del av dette, og metoo-saken er en liten del av anonyme kilder-segmentet, sier han.
– Presseetikken må fungere på alle områder, spesielt på de kontroversielle områdene, uansett hvilke de er, legger han til.
