Ute speiler høstsola seg stille i Mjøsa, og såpass tidlig på dagen råder roen også i redaksjonen. De fleste nyhetssidene til morgendagens avis lyser fortsatt tomme mot Klevrud på skjermen, men i løpet av få timer skal de fylles, slik at leserne kan våkne til en ny morgen med en ny avis. Med store bildeflater og litt tekst attåt på de 56 sidene.
Bilder foran tekst
For i Oppland Arbeiderblad, som i aviser flest i Norge, er bildet i ferd med å fortrenge teksten. En undersøkelse Journalisten har gjennomført i fem aviser, viser at mens ingress og brødtekst i 1980 la beslag på 59 prosent av den redaksjonelle innholdsflaten, er andelen i dag sunket til 38 prosent.
Og bildeflaten? Den har i samme periode økt fra 25 til 48 prosent, slik at det i dag er vesentlig mer bilder enn tekst i avisen.
– Selv om utvalget er for lite til å tilfredsstille vitenskapelige krav, er tallene veldig interessante. De vitner om en vesentlig endring i norske avisers måte å formidle informasjon på, men om det er til det bedre eller dårligere vil jeg ikke ha noen formening om. Det er jo i utgangspunktet ikke nødvendigvis negativt at en tekst blir litt kortere, kommenterer førsteamanuensis i journalistikk Johan Roppen, ved Høgskulen i Volda.
En tilsvarende undersøkelse som vårt svenske søsterblad Journalisten har gjennomført viser for øvrig samme tendens: Teksten er de siste 30 årene blitt betraktelig krympet, mens bildet legger beslag på stadig større plass. Faktisk har utviklingen der kommet enda lengre enn i Norge, slik at tekst i svenske aviser ifølge målingen i dag bare utgjør 27 prosent, mot bildets 56.
Teknologi og format
Roppen mener det primært er to forhold som kan forklare den dramatiske utviklingen. Framfor alt har ny teknologi gjort det så mye enklere og raskere å produsere gode bilder til avisen enn tidligere. Men også det at avisene de siste 30 årene har krympet sitt format og i prosessen gått litt opp i sidetall, spiller inn.
– Når journalistene blir færre og avisene tykkere med færre saker på en side, blir det å blåse opp bildene en grei måte å løse problemet på, sier Roppen.
Frode Klevrud har forståelse for problematikken, men er ikke sikker på at beskrivelsen passer så godt på Oppland Arbeiderblad.
– Selvsagt blåser også vi innimellom opp bilder til et format bildekvaliteten og informasjonsverdien ikke kan forsvare, men problemet vårt har inntil nylig heller vært et pes på sidetall. Vi har hatt en trang avis.
VG og Aftenposten i hver sin ende
Journalistens undersøkelse viser at variasjonen mellom de fem avisene er stor. Mens VGs fem første nyhetssider den første mandagen i mars i år inneholdt 26 prosent tekst (ingress og brødtekst), var tilsvarende tall for Aftenposten 53. De to representerer ytterpunktene i vårt utvalg, med Oppland Arbeiderblad pent plassert i gjennomsnittsland, med sine 37 prosent.
Men uavhengig av nivået de befinner seg på, er utviklingen den samme i alle aviser. Tekstens andel av det redaksjonelle innholdet har siden 1980 gått ned med mellom 17 og 30 prosent for samtlige, unntatt Aftenposten. Sistnevntes nedgang har stoppet på «bare» 12 prosent.
Og siden vi her snakker om andeler, betyr det i praksis at den faktiske reduksjonen i tekstmengde har vært enda større prosentvis. Men hvor mye er vanskelig å si, uten samtidig å se nærmere på utviklingen i sidetallet og annonsetilfanget i samme periode.
Viktig problemstilling
– Forholdet mellom tekst og bilde er en viktig problemstilling som det har vært altfor lite fokus på i norsk presse. Dere har gjort det jeg skulle ønske jeg hadde gjort, og jeg håper andre kan følge opp dette videre. For det er ingen tvil om at slike endringer kan få stor betydning for avisenes utvikling og hvordan vi utøver journalistikken, sier avisekspert og medieprofessor Sigurd Høst på telefon fra Singapore.
Høst mener tallene kan tyde på at informasjonsmengden i avisene er blitt mindre, men er forsiktig med å si noe bastant uten mulighet til å se nærmere på avisene og tallmaterialet.
– Det er likevel på sin plass å stille spørsmålet om avisene – og da spesielt løssalgsavisene – kan ha bikket over? For selv om et bilde kan formidle mye informasjon, er teksten tross alt den viktigste informasjonsbæreren.
Kan være uheldig
Medieforsker Erling Sivertsen er langt på vei enig med Høst. Han mener en videre bildevekst på bekostning av teksten vil være uheldig for journalistikken.
– Blir teksten enda knappere enn i dag, blir det vanskelig å formidle innholdet i sakene. Og det er selvsagt problematisk, sier Sivertsen. Han mener endringene fram mot 2000 i stor grad var teknologistyrt, mens økonomiske faktorer trolig har spilt en større rolle det siste tiåret.
– Knappere ressurser gir hardere prioritering. Alt skal gå fortere mens den enkelte må produsere mer. Da kan teksten fort bli fattigere og bildet en salderingspost. Å blåse opp bilder blir en slags overlevelsesprosess.
Noe journalist Lasse Stang i Oppland Arbeiderblad innrømmer kan stemme, fra tid til annen.
– Finanskrisa førte til mindre bruk av frilansere, slik at stofftilfanget i dag noen ganger kan bli i tynneste laget. Da blir løsningen gjerne å kjøre et bilde i et litt større format enn opprinnelig tenkt, forteller Stang, som har hovedansvaret for det daglige dobbeltsideoppslaget «By og bygd».
Mal mot folk
Mens det å produsere en avisside med årene er blitt mye enklere og rimeligere, har den relative prisen på menneskelig arbeidskraft økt betydelig. Det har ført til at «nødvendige» kostnadskutt gjerne tas i form av nedbemanning, samtidig som den i journalistkretser så omdiskuterte malstyringa har funnet innpass i svært mange redaksjoner. Noe som igjen kan ha styrket bildets posisjon.
– Maler kan lett føre til et standardiseringstyranni. Med det tidspresset mange opplever på arbeidsplassen kan resultatet bli en fattigere tekst med flere gjentakelser og bilder som blåses unaturlig opp, i saker som innholdsmessig kanskje ikke lever opp til de forventningene man hadde, hevder Sivertsen.
Frode Klevrud mener malstyringa tross alt ikke er så ille. Han peker på at også her går verden videre, og at sidegeometrisystemet, som Oppland Arbeiderblad benytter, i praksis gir uendelig mange muligheter for hvordan en side kan utformes.
– Det gjør at vi kan tilpasse den enkelte siden slik at den kler den enkelte sak. Samtidig kan vi alltid gjøre om på en beslutning, om innholdet i en sak skulle tilsi det. Men selvsagt blir man mer låst når så mye må planlegges på forhånd, for i praksis er det ikke alltid man har tid til å gjøre om på noe, selv om man gjerne skulle ha gjort det.
Om utviklingen mot en stadig mer bildeorientert journalistikk vil fortsette er våre kilder usikre på, men Johan Roppen tror den mest trolig vil stoppe på dagens nivå.
– Nå som vi har passert den digitale terskelen er det litt vanskelig å se for seg at produksjonen skal bli så fryktelig mye enklere enn den er i dag. Siden mye av utviklingen har vært teknologidrevet, ser jeg derfor ikke bort fra at vi kan ha nådd et slags metningspunkt for bildebruk i norske aviser.
