Biler, bedehus, bygdekino, byggeskikk. Fotografer reiser landet rundt på jakt etter bildene av dette

– Det er nesten en egen sjanger. Det er en mulighet for en fotograf til å dykke inn i et smalt tema, og skape en historie der en dyrker monotoni, sier fotograf Erlend Berge til Journalisten.

Han er en av mange dokumentarfotografer og fotojournalister som har reist Norge rundt for å fotografere én spesifikk ting, som er i ferd med å forsvinne eller endres, og som kanskje kan fortelle en historie større enn seg selv.

Espen Tveit har fotografert fotballbaner, tilskuerbenker og hoppbakker. Jo Straube reiste tusenvis av kilometer og fotograferte over 200 norske bibliotek. Helge Skodvin fotograferte Volvo 240 i flere år. Marius Nyheim Kristoffersen fotograferte norske bygdekinoer. I ti år samlet Christian Nørstebø på kongebilder over hele verden, og Elin Høyland gjorde det samme i Norge.

Ingun Mæhlum har begynt å samle på bilder av eternitthus. Erlend Berge fotograferte bedehus over hele landet – og nå er han på jakt etter norske talerstoler.

– Jeg er interessert i hvilke historier disse talerstolene forteller, sier Berge.

«Her er Norge»

Det var også Jo Straube da han ville portrettere det norske biblioteket. Om prosjektet skriver han på sine nettsider:

«Biblioteket er ikke bare et sted å låne bøker. Det er et rom for dem som vil fylle det: for ungdomsklubber, språkkafeer for innvandrere, for slektsgranskere, litterære nachspiel, lesesirkler, eldreuniversitet, og fortellerstund for de minste. Det er et rom for dem som er mer alene enn de vil og for dem som har vært på flukt og behøver et sted å gå til – og internett».

Christian Nørstebø skrev i sin fotoreportasje om kongebildene i Forsvarets Forum at han synes det er ganske rart og komisk at nordmenn henger opp bilder av kongen, men at det handler om noe mer enn bare et bilde:

«Sjefen ser deg. Sjefen passer på deg. Bildet på veggen minner oss på at vi er i samme gjeng. Kongebildet er interiørets uniform. Enten du er rekrutt på Madla, leder en FN-styrke på Kypros, spesialsoldat i Kabul eller kokk på en ubåt i Barentshavet. Du er på jobb for Nasjonen. Rena og Roma er forskjellige på alle mulige måter, men kongebildet er felles. Her er Norge».

Kulturhistorie

I vår tok Erlend Berge to måneder permisjon fra jobben som fotograf i Vårt Land, og reiste rundt i en ombygd varebil for å fotografere talerstolene. Det samme har han gjort for å fotografere bedehus, som det har blitt både bok og utstilling av.

– Jeg opplevde med bedehusprosjektet at en kan fortelle en historie bare ved å fotografere rom – historier som ikke er helt opplagte. Det åpner opp for videre tolkninger, som gjør fotografiet mer interessant, sier Berge.

Berge oppdaget at han likte opplevelsen av å fotografere disse rommene. Dessuten var det motiverende at bildene hadde en større dokumentasjonsverdi enn bildene i avisa – hvis disse rommene ikke ble fotografert, ville en del av kulturhistorien forsvinne.

Bildene har en ren, stram og stilistisk stil, og er fulle av symbolikk, mener Berge. Ofte finner han talerstoler bortgjemt på loft, på bakrom eller i kjellere, og han fotograferer dem gjerne der, men har heller ingen problem med å flytte på ting.

Da man så folk i øynene

I prosjektet han jobber med nå er talerstolen et repeterende element i fortellinga, men den handler like mye om rommene, og det som har skjedd der.

Om ungdomslag, avholdsbevegelse, arbeiderbevegelse og ulike losjer. Om debatt, demokrati, festlige lag og samhold. Om ei tid som er i ferd med å svinne, eller i hvert fall har vært gjennom ei veldig forandring.

Berge tenker prosjektet kan være et interessant apropos i debatten om ytringsfrihet, særlig siden mye av debatten i dag foregår på nettet.

– I dag snakker om «å nekte folk en talerstol», eller «å gi meninger en talerstol». De fysiske talerstolene er ei interessant fortelling om da vi reiste oss i ei forsamling og så folk i øynene når vi debatterte.

Berge mener denne måten å jobbe på som fotograf, å dykke inn i et smalt tema, er en tradisjon, heller enn en trend. Ingun Mæhlum tror det også har skjedd noe de siste årene, som gjør at fotografer tenker annerledes.

Noe mer enn selve fenomenene

– Før var det et ideal å få hele historien inn i ett bilde. I dag presenteres ting på en annen måte, og mange jobber mer prosjektbasert, sierMæhlum, som selv har lagt sin elsk på gamle eternitthus.

– Det viser en del av kulturarven som det ikke hadde vært mulig å vise med et enkeltbilde, sier fotografen.

Hun mener denne typen fotodokumentarer gir et innblikk i noe mer enn de fenomenene som fotograferes, og sier noe om Norge ut over det som kan sees på bildene.

Ideen om å fotografere eternitthus fikk hun på en tur til Andøya for to år siden, men hun har i årevis vært fascinert av hus generelt, og fotografert de her og der. Det er først nå nylig hun har intensivert det, og begynt å publisere bildene gjennom Instagram-kontoen folkihusan.

– Det er jo en hel epoke i byggeskikk, som nå forsvinner fordi folk ønsker å kvitte seg med det, sier Ingun Mæhlum.

Satte opp teltet for å vente på lyset

Hus kledd i byggematerialet eternitt, som består av asbestfibre blandet med sement, var svært populært på 1950- og 60-tallet. Navnet kom av engelsk eternity, fordi materialet skulle være vedlikeholdsfritt og skulle kunne stå i all evig tid.

– Jeg er veldig fascinert av det materialet og av den drømmen om at det skulle vare evig. En skulle slippe å male, slippe å vedlikeholde, sier Mæhlum.

I 1979 ble eternitt forbudt å bygge med, da man fant ut at asbest er helseskadelig og sterkt kreftfremkallende. De husene som står igjen, står som et minne om den drømmen, selv om tida har vist at det ikke var helt evigvarende likevel.

– Det folk flest nå synes er stygt, syntes man ikke den gang. Jeg tror det er forma av kunnskapen vi har fått om at det er farlig, sier hun.

Mæhlum har ofte brukt ventetid mens hun er ute på andre oppdrag til å fotografere eternitt, men får stadig inn tips, og har også kjørt på leting langs veier og i bygder. I Kjeldebotn i Ballangen så hun to nydelige hus, men lyset satt ikke. Da satte hun opp teltet, for å stå opp og fotografere dem i morgenlys dagen etter.

En slående likhet med mange av disse prosjektene er at bildene er stille, stilistiske og ofte uten mennesker.

– Det kan også gi en følelse at det er noe som er i ferd med å forsvinne, sier Mæhlum.