BILDET: Ved å gjøre prosjektet personlig håper fotografen flere kan kjenne seg igjen

Fire år og tusenvis av bilder. Signe Fuglesteg Luksengard har tatt bilder av hjemme. Bilder av mamma og pappa, av gården, av julefeiring, av søsken, av «gommo og goffa». Bilder av naboer som er mer enn naboer fordi de bor i ei ørlita bygd. Bilder av teaterlag, barnehagebarn, svømmehall, postkassestativ, 17. mai-tog, klesvask, kumelking, og fest på lokalet.

Nå har 4.000-5.000 bilder blitt til 48, som er samla i fotoboka Leveld – ei bok om heime.

– Det er ei bok om identitet, om hva et hjem er og hva det betyr hvor man kommer fra – og ikke minst om man skal hjem igjen, sier Luksengard til Journalisten.

Her finner du flere fotografer som forteller om sine bilder og metodene bak dem.

Personlig og universelt

Boka trykkes på eget forlag og Anette L’orange har designa den. Alle bildene er tatt analogt, og prosjektet er støttet av Fritt Ord, Ål kommune og diverse lokale bedrifter i hjembygda. Lansering skjer med utstilling i gymsalen i Leveld og på et galleri i Oslo. Siden går turen videre til Trondheim Dokumentarfestival i november.

– Jeg tror det kan være noe universelt ved prosjektet, og ved å gjøre det personlig håper jeg også andre kan kjenne seg igjen i det. At det ikke bare handler om ei lita bygd, men om noe større.

For bildene handler om bygda og om røtter, men også om ansvar, og et valg hun snart må ta: Luksengard er odelsjente, og selv om hun er veldig glad i hjembygda, er det ikke bare enkelt å skulle ta et valg om en gård.

– Det er vanskelig, man må ofre noe uansett hvilket valg man tar. Men pappa sa en gang at et hjem er ikke bare hjemme. Det handler ikke bare om en plass, men hvem man har rundt seg, sier Luksengard.

Personlige tema trigger Luksengard som fotograf, som spørsmål om kjærlighet, hjem, identitet, dilemmaer, drømmer, frykt. Leveld-prosjektet har tatt mange vendinger under arbeidsprosessen, og hun har reflektert, gravd, stilt store og små spørsmål.

Til slutt har det blitt et personlig, dokumentarisk prosjekt, der hennes egne fotografier er iblandet portretter av alle odelsguttene – med henne selv til slutt.

Ble utfordra

At prosjektet er personlig handler mye om at hun har brukt seg selv og sitt eget dilemma i det, men egentlig mener hun alle prosjekt er personlige på en eller annen måte, fordi det er grunner til at en søker seg til visse ting.

– Det kan være en styrke om en kan legge litt av deg selv i bildet. Da synes jeg det ofte gir sterke bilder som man kan kjenne seg igjen i.

Tanken med prosjektet var først å lage små historier om hver og en av de rundt 300 personene som bor i bygda Leveld i Ål i Hallingdal, der hun vokste opp. Det kunne likne små portretter eller avisartikler, som til sammen skulle fortelle historien om bygda hun er så glad i. Til slutt sprikte det i litt for mange retninger, men veilederne i Lumina mentorprogram for fotografer hjalp henne inn på et spor.

– De utfordra meg på hvorfor akkurat jeg skulle ta disse bildene og fortelle historien til disse menneskene.

Kanskje kunne hun heller gjøre det mer personlig, og gå dypere inn i det som gjorde hjemme viktig for henne? Kunne hun utforske sin egen tilknytting til stedet, og hvorfor det har så stor plass i livet hennes? Kanskje det da kunne berøre flere?

Men det har også vært utfordrende å jobbe på denne måten, forteller fotografen. Både i tankene og i hvordan portrettere hjemme på den rette måten. Familien har hatt mange meninger om prosjektet, og det har noen ganger vært vanskelig å forklare hva hun egentlig vil. Noen kan kanskje bli skuffa over at hennes bilde av bygda ikke nødvendigvis er slik de ser det, andre fordi det beste bildet ikke alltid er det personen tar seg best ut på.

– På små plasser har man et forhold til alle. Jeg er veldig glad i alle jeg har fotografert her. Da er det lett å se seg blind, men viktig å være kritisk også. Jeg ville ikke at det bare skulle bli romantisk og supernostalgisk.

Mellom sjangre

Luksengard er utdanna fra Fotofagskolen i Trondheim, der inspirasjon og det å finne sin personlige stil var en stor del av undervisninga. Det har lært henne å lettere vite hva hun søker etter: naturen, magi, fjellet, skogen, og heime.

Som fotograf jobber hun i dag mellom dokumentar, mote og egne prosjekter. I tillegg har hun jobba som VJ i NRK Supernytt og som fotojournalist i lokalavisa Hallingdølen. Det er variasjonen mellom sjangrene hun trives best med. Tidligere tenkte hun dette var en svakhet, at hun måtte følge én vei. Nå syns hun det er fint når ulike sjangre kan møtes, og skulle gjerne ønske seg mer av det i norsk fotografi.

– En kan ta med seg andre tankeganger, fra andre sjangre, inn i det man holder på med. Jeg tror det er en styrke om man kan utfordre og «pushe» hverandre. Da lærer man mye.

Derfor er hun glad for å ha blitt kjent med så mange fotojournalister de siste årene, som er vante til å jobbe prosjektbasert med historiefortelling. De har utfordra henne til å «kna» historien enda mer.

– Det er litt kjipt om man «må» være enten dokumentar- mote- eller kunstfotograf – det er jo egentlig bare foto. Jeg synes man skal velge den sjangeren som passer historien best og jobbe derfra. Også skulle jeg ønske det var flere samarbeid på tvers av sjangre og flere plattformer. En har godt av å utfordres.