Jeg har blitt gjenstand for et ganske fiendtlig oppslag her i Journalisten. Det starter slik: ”Angriper Klassekampen — NTNU-forsker presser Klassekampen 12 år etter at han fikk redaktør til å gå av. Denne gangen med hjelp fra Facebook. ”
Historieskrivinga er feil. Det var avisas eiere (ved partiet AKP som hadde den dominerende aksjepost) som ikke ville erklære tillit til daværende redaktør, da denne stilte kabinettspørsmål overfor styret tidlig på høsten 1997. Dette førte så til at han trakk seg og fikk følge av mange medarbeidere.
Jeg var ikke medlem av AKP, og snakket aldri med noen av disse. Jeg var heller ikke enig i at konflikten skulle stilles på spissen på denne måten. Det jeg hadde gjort, var noe annet: på eget initiativ å starte et nettsted for diskusjon av avisa Klassekampen, ett og et halvt år tidligere, i mars 1996. Nettstedet var beregnet for alle som var engasjerte i avisas utvikling. AKP deltok ikke i disse diskusjonene. De pågikk altså i ett og et halvt år før redaktøren trakk seg. De hadde som formål å påvirke avisa, ikke å fjerne redaktøren. Kritikken som mange av oss hadde, dreidde seg i stor grad om avisas kulturstoff, lite om det øvrige stoffet. Mange personer som i dag inntar sentrale stillinger i kultur- og samfunnsliv, deltok. Nettdebatt var jo noe nytt og spennende den gang. Det var livlig debatt med tildels steile fronter. Men avisas redaksjon deltok knapt, og svarte ikke på spørsmål. Akkurat det var en feilvurdering fra redaksjonens side. Antagelig trodde de at dette nye fenomenet, offentlig debatt på nett, ikke var noe man trengte å ta alvorlig. De som er interesserte, kan finne diskusjonene, som fortsatt ligger på nett, her. Den relevante tidsepoken finnes via de nederste lenkene.
Men dette innlegget skal handle om lesernes forhold til avisa Klassekampen i dag. Jeg tok nylig initiativet til å opprette ei Facebook-gruppe for interesserte «ansatte, faste lesere, abonnenter, aksjonærer og/eller øvrige venner - nåværende eller tidligere», som det heter på gruppas side. På grunn av det negative fokuset på min person, som ikke minst Journalisten har bidratt til, har jeg trukket meg som administrator av forumet, som nå drives av tre andre.)
Etableringa av Facebook-forumet utløste en voldsom motreaksjon fra Klassekampens redaktør. Jeg var i følge ham en av «de kritisistiske baksetesjåførene som hele tida skulle ha en hånd på rattet», og Braanen oppfordra sine medarbeidere til «en isoleringsstrategi» mot denne Facebook-gruppa: » - vår foreløpige anbefaling og håp er at færrest mulig blir medlem, og at vi ikke legger opp til å diskutere på lista. Så får vi se om denne isoleringsstrategien holder.»
Men i skrivende stund (12/12-09) har denne FB-gruppa 263 medlemmer, så det ser ikke så verst ut, sett med mine øyne.
Nuvel. Siden jeg både av Braanen og i Journalisten er blitt framstilt som en mangeårig plageånd for redaksjonen i Klassekampen: noen ord om min bakgrunn og mine motiver:
Folk som har kjent meg en god stund, veit at jeg har vært opptatt av ytringsmulighet for andre enn «portvokterne» (de med redaksjonell makt i mediene) helt siden slutten av 70-tallet. Dette er grunnen til at jeg var en av aktivistene bak piratsenderen «Folkets røst» i Trondheim i 1977 (den eneste «piratsenderen» etter 2. verdenskrig som aldri ble tatt, tross voldsom innsats fra politi og radiostøykontroll), leder og reporter i Radio RV i Trondheim 1982 - 1996 (i 1982 åpnet Høyres regjering for lovlige radiosendinger utenom NRK), se her , grunnlegger og listeadministrator for KK-forum på Internett siden mars 1996, og sentral i debatten om veivalg for KK den gang.
I januar 1999, mens Jon Michelet var redaktør, utarbeidet jeg en rapport til KK om hvordan avisa kunne dra nytte av Internett, og jeg var også i avisa og presenterte den. Seinere argumenterte jeg, som aksjeeier og «skribent» (tillater meg å bruke dette begrepet som så mange smykker seg med i disse tider …) systematisk gjennom flere år, og fremmet forslag til generalforsamlinga om, at avisa skulle etablere et fritt nettforum for sine lesere, på sitt nettsted. Etter ca. ett års trenering fra redaktørens side blei det oppretta (våren 2008), men har blitt effektivt tiet i hjel og boikottet av (og usynliggjort i) avisa, og har dermed i realiteten dødd ut.
Derfor Facebook-forum. Mitt sterke engasjement i Klassekampen skyldes at jeg ikke ser noe annet medium i dette land som har potensial til å bli det jeg ønsker (det er derfor jeg i sin tid kjøpte 55 aksjer i akkurat denne avisa). Dette har igjen bakgrunn i en generell analyse av medienes betydning og karakter i moderne samfunn, kompakt framstilt her.
I denne analysen ligger en sterk skepsis til den makt og mentalitet som innehas av medienes portvoktere. Mentaliteten finner du også hos mange journalister. Jeg beskriver mekanismer som virker for å drive dem mer eller mindre ubevisst inn i den store folden — uansett hvor innstilte de måtte være i utgangspunktet på å være maktkritiske og sjølstendige. Disse mekanismer virker bare sterkere og sterkere, siden mediene — på grunn av den uavvendelige teknologiske og kunnskapsmessige utviklinga under kapitalismen — har fått økt betydning.
Kombinerer vi dette med den «kollegialitet» eller korpsånd som en finner blant mediefolk (enten de tjener lite som ansatte i KK eller mye i Dagens Næringsliv), kan vi forstå hvordan strømmen i den elva hvor Klassekampens stab skal prøve å svømme motstrøms, bare blir striere og striere — i retning av den i dag så utbredte apolitiske ”journalismen”.
Det er derfor slik jeg ser det, fullstendig urealistisk å betrakte Klassekampen som ei avis som hviler stabilt i det politiske medierommet, som mottar litt kritikk i den ene retningen og så litt i den andre, og dermed er lett å holde noenlunde der det er ønskelig (sett fra oss som mener avisas formålspragraf skal gjelde). Nei, stritter man ikke meget bevisst i mot, blir man nådeløst ført bortover av strømmen. Klassekampen og avisas stab må rett og slett hjelpes til å ikke å drives ubevisst nedover elva.
Et meget effektivt virkemiddel i så måte er å gi avisas lesere anledning til å diskutere avisa med hverandre. Når lesere gis anledning til å bli kjent med hverandres kritikk og innspill, må den tas alvorlig på en helt annen måte enn om redaktøren får innspill fra lesere som bare forblir kjent for ham og avsender.
Internett gir for for første gang i mediehistorien denne muligheten. Med slike nett-arenaer blir det argumentene og analysen som teller. Mens redaktørene før trygt kunne la korrespondansen gå i søpla uten at det fikk konsekvenser, uansett hvor gode argumentene var. Den arrogansen som dette asymmetriske maktforholdet stimulerer til, og som ligger der som innarbeidet tradisjon siden avisenes barndom (og derfor knapt er noe man reflekterer over i redaksjonslokalet), er fortsatt det typiske i mediene — dessverre også i Klassekampen. Siden redaksjonen utøver en uinnskrenket makt i slike situasjoner, og eventuelle konflikter mellom en refusert innsender og redaksjonen bare blir kjent for de involverte og kanskje et par andre personer, så eksisterer det i et hvert massemedium (objektivt og uavhengig av enkeltmedarbeideres gode vilje og intensjoner) et sterkt pådriv i retning av å opptre maktfullkomment i konflikter med lesere – ikke minst slike som er kritiske og som ikke gir seg i første omgang (disse kan man avskrive med diagnosen ”kverulant”). Når folk som sjøl jobber i et massemedium innvender at ”debatt om vår avis kan jo føres i avisas spalter”, vitner dette i beste fall om manglende forståelse av disse tingene. I verste fall er det et vikarierende argument for å bagatellisere makt-asymmetrien.
Den gode avisledelse burde ikke ha noe å frykte fra nettet, men heller se på det som en ressurs: god kritikk og argumentasjon er til nytte for å lage bedre avis. Og avisas ledelse kan ignorere kverulering og usakligheter, fordi slikt ikke får støtte fra mange andre lesere. Urimelig oppførsel vil også få påtale fra andre deltakere i slike fora.
Avismedarbeidere som er tilhengere av ikke-kapitalistiske samfunn og deltakende demokrati (slike som man skulle tro — eller i det minste håpe — befolket Klassekampen fra topp til bunn) skulle gledet seg over disse nye mulighetene — i stedet for å ønske iherdige skribenter, abonnenter, aksjonærer, kritikere og forslagsstillere dit peppern gror. Det er forøvrig påfallende at for eksempel en borgerlig avis som Aftenposten har skjønt dette: de inviterer leserne til kritikk av avisa via sitt nettsted, og gir dette positiv oppmerksomhet.
Den amerikanske økonom og organisasjonsteoretiker Albert Hirschman introduserte i 1970 begrepene «voice» og «exit» for å karakterisere de to måtene en person kan påvirke en organisasjon på: Man kan delta i organisasjonens beslutningsprosesser (»voice») eller man kan påvirke indirekte ved å melde seg ut (»exit»). I dag har KKs abonnenter i hovedsak ”exit” som eneste alternativ, dvs. å unnlate å fornye abonnementet. Gi dem litt ”voice” også!*
Trond Andresen
Trondheim ……………….* Jeg mener at slike usensurerte fora på nettet ikke bare skal etableres for å endre maktbalansen til publikums fordel overfor medier, mens også overfor store konsern og offentlige organisasjoner. Se kronikk sammen med Audun Lysbakken i Aftenposten 22.07.02,
