En liten blomst etter prisfesten

Mediebransjen har nok en gang feiret seg selv. Dette årlige raset av priser bekrefter et selvbilde som mange mener er stort nok fra før. Jeg vil likevel benytte prissesongens høydepunkt til bare å dele ut min egen, lille symbolske blomst til en journalist som gjør jobben sin på en forbilledlig måte, og uten store fakter.

Til syvende og sist, når alle leser- og seerundersøkelser er analysert, når strategimøtene er avviklet og vedtakene er fattet, er det opp til den enkelte redaksjonelle medarbeider hvor godt resultatet vil bli. I det lange løp kan ingen fancy sminke skjule dårlig journalistisk arbeid. Og av alle journalistiske roller er det direktesendte intervjuet den mest krevende. Min prisvinner jobber på direkten.

Prisbelønte journalistiske produkter er gjerne resultatet av lange, krevende prosesser. Intervjuere og intervjuobjekter har hatt dager og uker til å ruge over vinklinger og formuleringer. Til SKUP-prisen produseres det metoderapporter som kan slå garvede professorer i bakken. Alt dette er utmerket, ikke et vondt ord fra meg om ambisiøse prosjekter og langsom journalistikk, men den vanskeligste oppgaven for alle redaksjoner er å holde god kvalitet i hverdagen. Ingen medarbeidere rangerer høyere hos nyhetsredaktører enn de som alltid leverer. De du alltid kan stole på. De får ikke nødvendigvis så mange priser, men i hverdagen er de uvurderlige. Min prisvinner er av den sorten.

Intervjuet er en velkjent, velbrukt og grunnleggende journalistisk metode. Det overrasker meg stadig hvor dårlig mange journalister behersker dette redskapet. Når jeg skal vise mine studenter eksempler på hvordan intervjuer ikke bør gjennomføres, er det mye å velge mellom. Fra radio og Tv er det vanskeligere å finne gode enn dårlige eksempler, og de direktesendte er som regel verst. Det er faktisk slik at jeg blir overrasket når jeg opplever et godt intervju på direkten. Her har både NRK og TV 2 en stor jobb å gjøre. Heldigvis er det unntak. Min prisvinner er et av dem.

Sist jeg hørte et program med denne journalisten, tenkte jeg «Dette var da ualminnelig bra». Da hadde han holdt det gående i en time, med et utall intervjuobjekter og høyst ulike emner. Han hadde stilt gode spørsmål og vist seg skikkelig forberedt. Han lot objektene snakke, men avbrøt når de snakket seg bort. Han briljerte ikke, som enkelte kolleger, med egen kunnskap og egosentriske digresjoner, men holdt seg prisverdig til sak og opplysningen av den. Med andre ord, han gjorde jobben sin på en forbilledlig måte. Det gjør han hver gang jeg hører ham. Selvsagt kan han også surre en og annen gang, men imponerende sjelden når en tenker på antallet saker som belyses hver gang i Dagsnytt atten.

Min lille, symbolske blomst, som en kontrast til bransjens prisras, går til Sverre Tom Radøy, med en takk for det solide håndverket han utøver på direkten i Dagsnytt atten. Uten kvalitet i det daglige håndverket blir all mediestrategi tom tale.