Fr. Martinsen
Fr. Martinsen

Private verdier

(Innspill) Fr. Martinsen om verdien av personlige blogger.

Publisert Sist oppdatert

Jeg hadde ikke tenkt å kommentere Fritt Ords tildeling av 2,5 millioner kroner til bloggere ettersom jeg selv søkte og ikke fikk, men så skrev juryleder Gisle Hannemyr dette i bloggeren Virrvarrs kommentarfelt:

«Selv om det finnes mange gode blogger, så er mange av de etablerte norske bloggerne ikke bare personlige, de er også i hovedsak private, på den måten at de har karakter av å være en slags løpende selvbiografi der det fra tid til annen presenteres en del sterke meninger om krig og fred og politikk og sånn – men ikke så veldig mye mer enn det. Det er selvsagt ikke noe galt med dette, men slike blogger hører etter min mening hjemme i den private sfære, og faller av den grunn utenfor den type prosjekter som det er naturlig for Fritt Ord å støtte.

Jeg har imidlertid en sterk tro på at personlige blogger kan finne sin plass i det offentlige rom, som formidler av nyheter, samfunnsdebatt og kunnskap.»

Når Hannemyr reduserer privatorienterte bloggere til en misseklisjé så er det synd, ikke fordi vi ikke ble tildelt penger, men fordi han definerer hvilke ytringer som skal ha plass i offentligheten. Bloggere kan få tre inn i offentligheten hvis de bidrar til nyheter, samfunnsdebatt og kunnskap. Og bare det?

Jeg pleier å argumentere mot å sette opp et skille mellom personlig og privat. Oftest kaller vi de ytringene vi liker formen på personlige, og de tekstene som vi ikke syns er så godt skrevet private. Men så enkelt er det heller ikke. Når vi ikke liker Knausgård reduserer vi teksten hans til å være privat: Noe han burde holdt for seg selv.

Det er sammenhenger mellom det offentlige og det private. De slagene vi tildeler hverandre, alkoholforbruket vårt, arbeidsfordelingen hjemme, har økonomiske og politiske konsekvenser. Og omvendt. Politikk griper inn i slag, alkoholforbruk og hjemmeliv. De tankene vi gjør oss om dette bør kunne ha offentlig interesse. Andres livserfaringer er nyttige å lese om, ikke bare i skjønnlitteratur.

Knausgårds høyst private tanker om hvordan han er far, fikk meg til å kjenne lettelse og takknemlighet. Vi er flere som ikke oppfører oss som betalte pedagoger hjemme. Han bidrar gjennom beskrivelse av følelser til å peke på et gap mellom hvordan vi tror andre er styrt av fornuft, kjærlighet og milde stemmer i omgang med ungene sine, og dem det har gått riktig galt med, de som hører til under barnevernet.

Det blir journalistikk av privatliv også, kjendisjournalistikk. Vi grøsser eller gasser oss, eller begge deler, lever oss inn i kjente personers måter å gjøre livet på. Eller casejournalistikk der mediene griper tak i enkeltskjebner, selv om journalistikken ikke kan ha som mål å hjelpe hver enkelt av oss gjennom byråkratiet.

Det ligger klassestruktur på hvem sine meninger det stønnes over i kommentarfelt, hvem vi ikke orker lese, hvem som blir funnet verdige til å delta i offentlig samtale.

Det ligger kjønnsstruktur på hva som blir privatstemplet. Det er det som har vært kvinners arena, følelser og hjemmet, selv om det kryr av maktbruk og konsekvenser for enkeltindividet og dermed også samfunnet som helhet.

Bloggere har tradisjon for å personliggjøre tekstene sine. Politikere bruker dette knepet og det er lett å mislike det og gjøre narr av finansministeren som forteller hva dattera sa eller statsministeren som viser at han både kan sykle og se på dvd når det private tegnet blir brukt som pynt og det politiske budskapet preges av premissene til den gruppen av befolkningen som lytter fast på Dagsnytt 18.

For et par år siden blåste en ny vind inn i journalistikken: Folkejournalistikk. Eller en liten bris ble det bare, for hvor ble den av? Journalistikken kunne hentes nedenfra. Folk skulle ikke bare være tilskuere men i større grad definere hvilke saker som lages og da ikke ved opptelling av antall klikk på forsida av nettaviser. Men det er så slitsomt med folk. De forstår seg ikke på reglene. De bryr seg ikke om visittiden og blir opptatt av saker etter at de er besluttet. De vet ikke hva en journalistisk knagg er og de får ikke lov til å være knagg helt på egen hånd.

Tanker om vanlige folk får meg forresten ofte til å puste mine egne sukk over kunnskapsløse synspunkter og evnen til å formulere dem: Det hadde vel vært best om vi ga opp dette med demokrati og gikk over til opplyst enevelde.

Powered by Labrador CMS