«Brakseier» på halvannen prosent

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

La det ikke herske noen tvil: Donald Trump vant med klart flere valgmenn enn Kamala Harris ved valget i november og blir nå innsatt som USAs 47. president. Det er det mange som frykter og andre som gleder seg til, men det valgskredet vi ofte får det framstilt som var det uansett ikke.

Trump fikk ikke en gang så mye som 50 prosent av stemmene totalt, og Harris fikk faktisk flere stemmer nå enn det Trump fikk i 2020. Et valg han fortsatt påstår at han vant.

Joe Biden vant med tre ganger så stor margin ved valget i 2020 og fikk over fire millioner flere stemmer enn det Trump fikk nå. Går vi tilbake til 2008 da Barack Obama vant sitt første valg, fikk han 10 millioner flere stemmer enn republikaneren John McCain. Det skilte over sju prosent mellom dem. Hvis vi først skal snakke om en brakseier, må vi trekke fram Ronald Reagans seier over demokraten Walter Mondale i 1984. Da vant Reagan så godt som alle delstater og hadde en seiersmargin på over 18 prosent.

Ifølge den amerikanske TV-kanalen CNN er det bare 6-7 presidenter som er blitt valgt med mindre margin enn det Trump gjorde i november. I representantenes hus har republikanerne et syltynt flertall med nåværende 219 representanter mot demokratenes 215. Det er med andre ord tilstrekkelig at 2-3 republikanere bryter ut før flertallet glipper. Før jul så vi hvor skjørt dette er i forbindelse med budsjettkrisen som holdt på å stoppe store deler av offentlig sektor.

Allerede før han er blitt innsatt som president har Trump mer enn hintet om at han ønsker seg Canada, Grønland og Panama-kanalen. I tillegg vil han døpe om Mexico-gulfen til USA-gulfen.

Noen velger ikke å ta dette på fullt alvor, vi er dessverre blitt vant til at Trump kommer med provoserende utspill og at han ikke alltid (og heldigvis) følger dette opp i praksis. Det skjedde i alle fall ikke i hans første periode. Forskjellen fra da og nå er imidlertid at den gangen hadde han flere rådgivere og nære medarbeidere med noenlunde vett og forstand som kunne dempe ham, som kunne få ham over på andre tanker. Slike folk har han nesten ikke lenger rundt seg, nå er det stort sett bare medarbeidere som er 100 prosent lojale som omgir ham.

Flere norske medier og kommentatorer var med på å hausse opp Donald Trump i forbindelse med valgkampen i 2024. Noen hederlige unntak var det riktignok som Christina Pletten i Aftenposten og Civita-rådgiver og USA-ekspert Eirik Løkke, men hovedinntrykket vi satt igjen med var at Trump lyktes med det meste - de kritiske røstene hørte vi dessverre sjelden.

At Høyesterett i USA langt på vei ga Trump immunitet i forhold til flere av de store rettsprosessene han var involvert i, ble i liten grad problematisert. Immuniteten har blant annet ført til at Trump har sluppet unna rettssakene rundt stormingen av Kongressen 6. januar 2021 og oppbevaringen og håndteringen av strengt hemmelige dokumenter i sitt hjem i Florida. Det er mildt sagt alvorlig, både med tanke på rettssikkerheten og tilliten til hele rettssystemet i USA.

Norske politikere (og det samme i hele verden) får en svært krevende og viktig jobb med både å analysere, forstå og håndtere det som kommer fra Det hvite hus i månedene og årene som kommer. De har allerede forberedt seg grundig over lengre tid, men det er neppe mulig å tenke seg eller forutse alt som kan dukke opp framover. De smakebitene vi har fått hittil er mer enn nok til å skape frykt hos de fleste.

Mediene – både i Norge og ellers i verden – får på sin side en svært viktig oppgave med både å dekke og ikke minst analysere og forklare det som skjer. Unnfallenhetens og bagatelliseringens tid bør uansett være over, nå må det gås ordentlig i dybden av det som skjer.