Denne artikkelen er over ett år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
Dette er en kommentar skrevet av redaksjonen. Kommentaren gir uttrykk for skribentens meninger.
Jeg forstår ikke Dagbladet. Eller rettere sagt: Jeg forstår ikke forsiden til Dagbladet. Samtidig er jeg ikke så sikker på om det er så viktig for Dagbladet at middelaldrende menn forstår hva de holder på med.
La oss gå tilbake til 2018, og ta turen til Danmark. Den danske tabloiden B.T. strevde og måtte tenkte nytt. Sommeren dette året la avisen om sin strategi: All fokus skulle være på mobil og layouten ble kraftig endret.
Tittelfonten ble kjørt kraftig opp. Forsiden ble veldig boksete, med sterke farger. Antall bilder på fronten redusert. Og titlene besto ofte av ett ord, nesten aldri mer enn fem.
8. januar 2019 hadde Dagbladet ved lunsjtider disse overskriftene på sin forside:
Ville rykter: Han kan bli Solskjærs første signering
Raser mot fiskebolleflause: – Ikke bare nitrist, det er skammelig
Rasende ulvemotstandere: – Har ikke drept en eneste miljøvernminister på 100 år!
Tabloide vinklinger, men de besto av henholdsvis 53, 65 og 79 tegn (inkludert mellomrom).
Hopp fram til høsten samme år, da hadde det tilsynelatende skjedd noe. Disse er fra 24. oktober:
Nye «Parterapi»: – Herming!
18 drept, 2400 pågrepet i Chile
Knekt mentalt av Johaug: Legger opp
27 tegn, 31 tegn og 35 tegn.
Hopper vi til 20. mars året etter, med pandemien godt i gang, møtte dette oss på Dagbladet-forsiden:
– Faen
Slår alarm
237 innlagt – 57 i respirator
6, 10 og 29 tegn.
Nå er ikke dette en vitenskapelig tilnærming. Datoene er valgt helt tilfeldig, titlene også, men de befant seg alle nær toppen på forsiden og var ganske representative.
Tilnærmet riktig størrelse på desktop.Skjermdump fra Dagbladet
Omtrent slik ser forsiden ut i skrivende stund også. Hovedoppslaget er tittelen Raser – med en fontstørrelse som jeg tror er tilnærmet maksimalt av hva det er mulig å få til i publiseringsløsningen Dagbladet bruker.
Annonse
XXL møter XXXL
Sammenlignet med B.T. er Dagbladets forside fremdeles nesten litt sober. Danskene har innført tittelfont i størrelse XXL som standard, og konkurrenten Ekstra Bladet har stjålet konseptet til B.T. og lansert sin versjon med en ekstra X.
Leser man på desktop, kan man få følelsen av at man selv har krympet. Bokstavene er unaturlig store - som eksemplene nedenfor kan være to eksempler på:
Skjermdump B.T.
Skjermdump Ekstra Bladet.
Om Dagbladet har latt seg inspirere av danskene eller tenkte beslektede tanker på egen hånd, vet jeg ikke. Det er vel ikke usannsynlig at det er en miks. Uansett er det interessant å se hvordan tre nordiske tabloider har valgt en stil som skiller dem ganske kraftig fra hvordan andre tabloidaviser tenker digitalt.
De svenske tabloidene har et design på nett som er ganske teksttungt, og hvor de på en nesten forbausende måte har klart å gjenskape den visuelle følelsen fra papir.
Hopper vi over dammen til New York Post, finner vi en tabloid som på nett har et design som ligner mer på Aftenposten enn Dagbladet (hvis vi ser bort ifra ord- og bildebruk) – og verdens største digitale tabloidavis, MailOnline, drukner forsiden i tekst. Mens disse linjene skrives består tittelen i hovedoppslaget MailOnline av 249 tegn, etterfulgt av en ingress på hele 1239 tegn.
Det er cirka en fjerdedel av denne kommentaren.
Skjermdump MailOnline
Hvem følger etter?
Hvis noen lykkes, er det gjerne bare et tidsspørsmål før andre lar seg inspirere. Hvem blir det neste mediet som følger etter Dagbladet og danskene?
En propp i systemet for visuell nytenking, er antall konserneide aviser eller aviser med samarbeidsavtale med en av de store. En kurve som stadig kryper oppover.
Amedia alene sørger for at cirka 100 norske aviser er mer eller mindre helt like på nett. Sentrale løsninger kan være nødvendig, men på det visuelle området er jeg redd for at det begrenser nytekning.
At flere norske medier skal kopiere Dagbladets forside – som jeg strengt tatt ikke forstår – er absolutt ikke en kampsak, samtidig trenger kanskje ikke 100 aviser å se ut som Romerikes Blad heller.
Annonse
Kjeft å få
Den som eventuelt velger å følge Dagbladet, må imidlertid regne med kjeft og spydigheter. I tillegg til trafikk, bør jeg kanskje legge til.
I mine sosiale medier-feeder er diskusjoner om Dagbladet gjengangere. Både mediefolk og «folk flest» har sterke meninger om avisen som en gang hadde slagordet sterke meninger. Det er ikke kun forsiden som diskuteres, men den er ofte et utgangspunkt.
Etter hvert har jeg innsett at kritikerne litt forenklet kan deles inn i to grupper. I den ene gruppen er det bare et tidsspørsmål før en debattant skriver: «Jeg har sluttet å kjøpe avisen». Med andre ord papiravisen. Det er flott med papiravislesere, men det sier likevel noe om snittalderen.
Den andre gruppen har gjerne en mer ironisk tilnærming. De deler skjermdumper og fniser litt med en emoji eller to. Skjermdumpene er fra desktop. Med andre ord en godt voksen gruppe det også.
Jeg kunne selv vært en av dem.
Mens de i Dagbladet kun tenker på en ting: Hvordan lykkes på mobil.
Det jeg ikke forstår
For å gå tilbake til der vi startet. Jeg forstår ikke Dagbladets forside. Verken på desktop eller mobil. Det vil si: Jeg forstår hvorfor Dagbladet gjør dette. Det virker. Men jeg forstår ikke hvorfor leserne vil ha en forside med enstavelsesord. Særlig ikke når ordet som er valgt litt for ofte gjør at jeg misforstår og klikker meg inn på saker jeg ikke har noen interesse av å lese.
Det er imponerende mye. Det tyder også på at de treffer en god del middelaldrende menn. Sånne som meg. Så selv om jeg ikke forstår Dagbladet, må jeg innse at Dagbladet forstår meg. Jeg vender jo stadig tilbake.
Og det er ikke fordi det er en mangel på andre nyhetskilder der ute.
