Byttet PC med tegnebrett
– Jeg hadde fylt 50 og skjønte at skulle jeg gjøre noe annet i mitt liv, så måtte det skje nå. Sluttpakken var en ren gavepakke, sier Britt Sundaker.
Etter 28 år i Aftenposten forlot hun i fjor høst avisen for godt. Med seg på veien fikk hun lykkønskninger og tre årslønner. Selv visste hun hvilken vei hun ville gå.
– Før jeg begynte i Aftenposten utdannet jeg meg til møbelsnekker. Interessen for møbler, design og interiør har aldri sluppet taket, og sluttpakken ga meg mulighet til å gjøre noe med denne interessen, sier Britt Sundaker og forteller at målet er å åpne en mellomting mellom café og interiørbutikk.
– Her skal du kunne nyte drikke og tilbringe tida som på en café, ved det bordet eller i den stolen du vurderer å kjøpe. Du skal få mulighet til å bli kjent med møblene før du kjøper dem.
Hun presiserer at prosjektet ikke skal være av det jålete slaget, og at hun satser på klassiske møbler tilpasset små leiligheter på under 80 kvm.
Et stort sprang
De siste femten årene i Aftenposten drev Sundaker med teknologiutvikling i redaksjonen og opplæring av redaksjonelt ansatte. Hun trivdes godt, men da sluttpakkene for første gang dukket opp i Aftenposten midt på 1990-tallet, begynte drømmene om et liv blant møbler og interiør å melde seg.
– Men jeg var ikke moden for det store spranget den gang. Å bestemme seg for sluttpakke etter mange år på en arbeidsplass er en vanskelig mental prosess. Det kan ta tid, og derfor reagerer jeg sterkt på bedrifter hvor ting skal skje og avgjørelser tas så brått. Det er unødvendig rått og brutalt, sier Sundaker, som gikk rett fra Aftenposten til skolebenken.
Hun begynte på et nettstudium over tre semestre på NKIs Interiørskole, og prosjektoppgaven hun jobber med er boliginnredning.
Savner kolleger
– Spranget fra å være i en stor redaksjon til å bli enslig nettstudent er stort, og jeg har savnet mine gode kolleger. Men bortsett fra det har jeg ikke angret et sekund på mitt valg, hevder Britt.
Hun framhever sluttpakkens varighet på tre år som den tryggheten hun trengte for å kaste seg ut i det uvisse.
– Jeg har levd på den hittil, og hvis alt går slik jeg håper, kan jeg åpne dørene forsommeren 2006. Da har jeg enda ett år igjen av sluttpakka, slik at jeg har råd til et års etableringsfase uten overskudd før jeg må klare meg på egen hånd. Det tror jeg skal gå greit.
