NRKs politiske reporter Cato Husabø Fossen på jobb, på direkten fra Arendalsuka 2018. Foto: Skjermdump NRK
NRKs politiske reporter Cato Husabø Fossen på jobb, på direkten fra Arendalsuka 2018. Foto: Skjermdump NRK

MORGENRUTINEN:
– Hele fjoråret var et fryktelig rart år som politisk reporter, sier NRKs Cato Husabø Fossen

Og før valget i 2017 opplevde NRK-reporteren en surrealistisk situasjon på Marienlyst.

Publisert   Sist oppdatert

I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Cato Husabø Fossen er politisk reporter i NRK.

Her kan du lese flere Morgenrutinen.

– Kaffe eller te?

– Te. Sekundært noe chai latte-greier.

– Hva har du på nattbordet?

– En lampe og fjernkontrollen til Apple-TV. Jeg og kjæresten prøver å følge med på et par serier, så tar gjerne en episode før vi sovner. Bøker leser jeg helst i andre rom, og nå er jeg nettopp ferdig med Sigrid Sollunds «Hersketeknikker». Den var både tankevekkende og ganske fornøyelig, da.

– Når om morgenen starter hodet å tenke jobb, og hvilke medier må du innom?

– Jeg dusjer som regel til lyden av Politisk kvarter på P2, med mindre jeg selv sitter i studio. Kvarteret i forveien sjekker jeg innom Twitter og appene til NRK, VG, DB, DN, Aftenposten, Firda (lokalavisen hjemme) og scroller gjennom NTB. Da føler jeg meg oppdatert.

– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?

– Det må bli enten «NATO-Jens sikrer verdensfreden» eller VG-deskens beste tilgjengelige ordspill på Ole Gunnar Solskjær og The Double, med undertittel «Skrev femårskontrakt i natt». Den forutsetter at både Champions League- og FA-Cup er ferdigspilt og vunnet. Men det er kanskje hakket viktigere med en løsning på dette med USA, Russland, atomnedrustning og utplassering av raketter i Europa.

– Hvor leter du etter gode saker?

– I samtaler med folk. Både i korridorene på Stortinget og i helt andre miljøer. Jeg har også funnet en del gode saker i postjournaler og databaser opp gjennom. Det viktigste jeg gjør er uansett å snappe, melde, ringe, lunsje og drikke øl med kilder jevnlig. I januar har jeg riktignok hatt hvit måned, så ingen bør forvente mirakler herfra med det første.

– Om du kunne velge hvem som helst, hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt og hvorfor?

– I disse brexit-tider hadde det vært spennende å møtt David Cameron, som lot dette skje og så forsvant. Jeg lurer veldig på hva han tenker nå. En drøm som neppe blir oppfylt er en lang afternoon tea med dronning Elizabeth. Snart 70 år på tronen. Churchill, Thatcher og alt og alle hun har sett komme og gå. Tenk det, å kunne sitte ansikt til ansikt og snakke med historien.

– Hva er din viktigste egenskap som journalist, og hvordan bruker du den?

– Nysgjerrighet på folk og på hvordan politiske prosesser og demokratiet vårt fungerer i praksis. Analytisk og litt kynisk tror jeg også man må være i den jobben jeg har, for å klare å skille viktig fra uviktig, og kunne sortere og rangere betydningen av informasjon og ulike kilder. Og så synes jeg det er skikkelig gøy å formidle, enten det er å leke med språk i titler og ingresser eller å fortelle gjennom bilder og presise formuleringer på TV.

– Hva er det gøyeste eller rareste du har opplevd i jobben?

– Hele fjoråret var et fryktelig rart år som politisk reporter, hvor den ene skandalen avløste den andre. Jeg tror likevel noe av det rareste jeg har vært med på var da Ap troppet opp på Marienlyst med advokater for å stoppe en kritisk sak om Jonas Gahr Støres økonomi, fire dager før valget i 2017. Det var en surrealistisk situasjon. Det er også et seminar i Riga for noen år siden, som står ut i hukommelsen som mer enn litt rart, men det er det helt andre grunner til.

– Hvilket journalistisk arbeid inspirerte deg sist, og hvorfor?

– NRKs nettsak om gameren Mats tror jeg gjorde sterkt inntrykk på alle som leste den. Tidal-avsløringen til DN var en helt spektakulær sak, presentert på en forbilledlig måte på mobil. Men den viktigste inspirasjonen får jeg hver gang noen av de dyktige politiske journalistene vi konkurrerer mot har en sak vi gjerne skulle hatt. Ellers blir jeg inspirert av og prøver å lære av alle som er flinkere enn meg til å skrive eller til å formidle på TV.

– Hva irriterer deg aller mest med norske medier?

– Veldig lite, men for eksempel journalister som er for forfengelige til å kreditere andre journalister. Uttrykk som «I dag ble det kjent» er en uting. Ble det bare kjent? Eller var det noen som gjorde en jobb for å gjøre det kjent? Og har du blitt slått i en nyhetskamp, koster det ingenting å legge inn et «Det var xx som omtalte saken først». Alle kan glippe, men noen må jobbe med å bli en rausere kollega.

– For øvrig er jeg lei av folk som skriver kronikker bare for å skrive kronikker. Og av medier som publiserer disse. Det må de slutte med. Hvis du er mer opptatt av det å komme på trykk og av oppmerksomhet rundt deg selv, enn av det du faktisk skriver om, så synes det.

– Hva er den største utfordringen akkurat nå, for mediebransjen generelt og der du jobber?

– For mediebransjen generelt er det å få de unge til å velge nok unikt norskprodusert innhold i stedet for eller i tillegg til Netflix og HBO. For journalistikken er det falske nyheter. Altfor mange, kanskje særlig godt voksne som ikke er oppvokst i den digitale verden, er ikke spesielt kildekritiske av seg. De tillegger noe tilfeldig de kommer over på Facebook eller som linkes til i et kommentarfelt, like stor vekt og troverdighet som noe et redaktørstyrt medie skriver. I tillegg har du hele main stream media-konspirasjonen.

– Jeg tror alle vi som jobber i de etablerte mediene har alt å tjene på å bli mer åpne og transparente. Redaktører bør skrive flere «Derfor dekker vi xxx», «Derfor identifiserer vi» og «Derfor gjør vi ikke xxx»-kommentarer. Vi journalister bør også prioritere å svare flest mulig som sender oss kritiske reaksjoner på saker og det som kan oppleves som dritt. Noen er definitivt lost cases, men de fleste jeg svarer setter veldig pris på det og kan kanskje få styrket tiltro til oss bare av å få et lite innblikk i hvilke vurderinger vi har gjort. Kanskje til og med bare av å vite at de er sett og hørt.

– Hvilket bilde eller video fikk deg sist til å stoppe opp?

– En søt videosnutt av en sjimpansemamma som holder fast i halen til ungen mens den forsøker å gå sin vei. Den dukket opp på Facebook i helgen. Jeg er veldig svak for dyrevidoer, og favoritten er pandababyer som ruller rundt. Det blir jeg direkte lykkelig av.

– Hva er det lengste du har klart å være uten mobilen?

– I moderne tid: 4-5 timer. Det skjer egentlig kun når jeg er på spa. Der henger det skilt i garderoben med et stort kryss over en mobiltelefon og påskriften «Embrace the silence». Du vil ikke være han ene som går rundt med mobil blant lettkledde fremmede.

– Når logger du av for kvelden?

– Bikker som regel 01 før jeg legger mobilen bort for siste gang. Ifølge kjæresten min og en sånn Fitbit-klokke jeg fikk til bursdagen (dårlig skjult hint) er det for sent. Selv tenker jeg kanskje at jeg heller står opp litt tidlig.