I år feirer Gateavisa 40 år, og jubileet markeres med et seminar i Litteraturhuset i mars. Med blant andre Vennerød, som var i Gateavisa i perioden 1977 - 1981, i salen.
– Gateavisa var ikke bare Skandinavias største frihetlige blad, vi var også større enn andre politiske alternativ som Klassekampen og Ny Tid – og for den saks skyld Kapital. Vi skrev om det som var interessant for folket. Gateavisa var et lite dogmatisk opprør mot autoritetene, og for mange politisk bevisste var dette befriende. Vi ga dem et alternativ til de dogmatiske ml-erne, og Gateavisa framsto som et pustehull, sier Vennerød.
Den profilerte økonomen er for tida aktuell som programleder i TV3-programmet «Luksusfellen», men er nok best kjent som tidligere eier og redaktør av bladsuksessen Dine Penger. Og altså, som ideologisk anarkist og sentral medarbeider i Gateavisa.
– For meg som pressemann var den perioden veldig viktig. Der var det virkelig «learning by doing» som gjaldt, påpeker Vennerød.
All makt til individet
Påstanden om at Gateavisa har seiret på nesten alle fronter, begrunner han med at de fleste av de frihetene man kjempet for på 1970-tallet er noe mange i dag tar for gitt.
– I 1970-årene var Norge fortsatt et lukket samfunn, med mange tabuer og områder med begrenset frihet. Individets frihet var på en helt annen måte enn i dag underlagt «samfunnets behov», og Gateavisa var omtrent alene om å kjempe for at prinsippet om menneskerettigheter skulle gjelde overalt. Nå er det noe alle kjemper for, og det er større toleranse for ulike seksuelle preferanser og det er mulig å være atskillig mer nyansert i rusdebatten. Individets frihet står mer sentralt og hedonismen har vunnet. Samfunnet har i stor grad gått inn på Gateavisas premisser. Slik sett har Gateavisa vunnet, med den konsekvens at bladet som samfunnsdebattant og påvirkningsorgan er blitt mindre synlig.
Bratt trapp
Inneklemt mellom en barnehage og mørkerøde mursteinsblokker ligger det gamle garveriet i Hjelms gate 3. Et steinkast unna summer livet i handlegata Bogstadveien av kjøpelyst, men i det røde og verneverdige trehuset er det som tida har stoppet opp.
Bak en hengslet tredør fører en trapp opp til aktivitetshusets bokkafé og spisested, og derfra tar en enda brattere og smalere trapp oss opp til loftsetasjen.
Der holder Gateavisas redaksjon til, og opp trappa har personligheter som Christian Vennerød, Jon Rognlien, Kjetil Wiedswang, Christopher Nielsen, Lasse Tømte, Audun Engh, Thomas Hylland Eriksen og Syphilia Morgenstierne klatret i mange av sine yngre år.
Og fra disse lokalene har de produsert journalistikk som har provosert nok til å bli hudflettet i Stortinget og krevd sladdet av distributør-Narvesens sensurteam. Og det var gjennom Gateavisa det norske folk ble kjent med innholdet i Gro Harlem Brundtland og Kåre Willochs søppel, mens Ingvar Ambjørnsen på bladets forside kunne melde at det var «en forfatters plikt å bruke LSD». Og for de som ikke ville bevege seg så langt ut i den psykedeliske galaksen, brakte Gateavisa stadig gode råd og tips for grønne fingre og cannabisdyrking.
Talte der andre tiet
– Gateavisa har hatt fokus på å skrive om uakseptable saker og temaer som ble ignorert eller fordreid av øvrig presse. Bladet var både et oppgjør med autoriteter og et forum for mennesker med avvikende livsstil og meninger det ikke var plass til, sammenfatter Audun Engh.
I 20 år var den nåværende juristen tett tilknyttet Gateavisa, og blir av mange omtalt som «den grå eminensen» som sørget for at Gateavisa ble noe mer enn bare luftige tanker og ideer.
– Vi hadde ikke noe system. Vi var egentlig bare noen uorganiserte ungdommer som Audun fikk snublet sammen til en kreativ redaksjon, minnes DN-kommentator Kjetil Wiedswang om sin periode i Gateavisa, i siste halvdel av 1970-tallet.
Mens Audun Engh innrømmer at han sjokket folk i Hjelms gate, da han kom inn der tidlig i 1970-årene.
– På det tidspunktet var det for mange sløve mennesker som ikke bidro med noe. Derfor malte jeg veggene så sjokkgule at de sløve forsvant og vi andre kunne begynne å gjøre noe.
I dag er Audun Engh bare sporadisk innom Hjelms gate, men i midten av mars trommer han sammen til et kombinert jubileum og ytringsfrihetsseminar i Litteraturhuset, med fokus både på Gateavisas fortid og debatt rundt nye tabuer som hindrer fri debatt i dagens Norge.
Søppeltyvene
Mange av de tidligere nevnte medarbeiderne stiller på arrangementet. Det gjør derimot ikke den kanskje mest profilerte Gateavis-journalisten av dem alle, Syphilia Morgenstierne (alias Mari Toft). Hun takket nei, slik hun også har avslått Journalistens henvendelser om saken.
Sammen med Audun Engh (som hadde ideen), Christian Vennerød og Jon Rognlien sto Morgenstierne bak det mest kjente stuntet i Gateavisas historie: Granskinga av søppelet til Gro Harlem Brundtland og Kåre Willoch i 1981. Den utgaven solgte nærmere 20.000, og i store deler av perioden 1978-1983 kom bladet månedlig og med et opplag på rundt 16.000.
Det står i skarp kontrast til dagens situasjon, hvor opplaget er på langt mer beskjedne 4.000 (hvorav 1.500 abonnenter) og utgivelsesfrekvensen er redusert til noen få i året.
– Den type info vi trenger er så mye lettere å få tak på i dag. Dessuten har demografien i samfunnet endret seg, slik at det er færre ungdommer i dag enn i den såkalte gullalderen, framholder Are Hansen som viktige årsaker til at gateavisa har forsvunnet fra offentlighetens lys.
Selv har Hansen vært med i Gateavisas redaksjonsmiljø i det han selv omtaler som «til og fra i 20 år». Og selv om han innrømmer at bladets posisjon er blitt betydelig svekket siden storhetsperioden og at temaene som dekkes er «omtrent de samme som før – husokkupasjoner, rus, musikk, åndelighet, politikk og teknologi», så mener han Gateavisa fortsatt har sin funksjon:
– Vi skriver om ting det ikke snakkes om, og målet vårt er å se bakenfor grunnlaget for den offentlige debatt. Samfunnet trenger fortsatt en djevelens advokat. Men det krever mer av oss nå enn før.
Gonzo-inspirert
DN-journalist Kjetil Wiedswang er blant dem som har tråkket sine journalistiske barnesko i Gateavisa. På spørsmålet om han tok med seg noe derfra som han har hatt nytte av seinere i sin journalistiske karriere får vi kjapt et «helt klart, ingen tvil» til svar.
– Vi var veldig inspirert av framfor alt amerikansk alternativ presse, og gjennom sammenslutningen Underground Press Syndicate fikk vi tilgang til en lass av interessante ting. Det var journalistikk på en ny måte, hele Gonzo- og nyjournalistikk-tradisjonen ble dyrket fram i den alternative amerikanske pressen. Jeg var veldig inspirert av dette, og Gateavisa var det første norske organ som på alvor dyrket denne typen journalistikk, hevder Wiedswang som på IJ-forlaget ga ut boka «Angst og bæven. Gonzo på norsk» i 1998. Han tilføyer:
– Mye av Gateavisas kommentarjournalistikk var veldig bra, og ikke minst viste Gateavisa hvor effektivt humor og ironi kan være som et politisk journalistisk verktøy.
Også Christian Vennerød vektlegger gonzo-inspirasjonen og bruken av ironi som et viktige bidrag fra Gateavisa til norsk presses utvikling.
– Det var Gateavisa, og framfor alt Audun Engh (under pseudonymet Josef S) som innførte ironien i den politiske journalistikken. Andre aviser kunne ha en egen politisk «moroside», men i Gateavisa var det sånn hele veien.
Uten redaktør
Den redaksjonelle organiseringen var – og er – i hvert fall en helt annen enn den vi er vant med fra øvrig norsk presse. Gateavisa har aldri hatt en ansvarlig redaktør, her er det det kollektive fellesskapet som skal bestemme. Og respekten for opphavsrett har heller aldri vært stor. Slik andre får lov til å bruke Gateavisas materiale vederlagsfritt, slik har de selv ofte brukt andres stoff uten å bry seg om gjeldende regler.
– Vi satser på at utenlandske aktører ikke ser hva som skjer i Gateavisa, og i den grad de likevel gjør det: At de ikke gidder å bry seg med et så lite blad som Gateavisa. Men vi var verre før. Nå spør vi ofte opphavsrettshavere om å få bruke noe gratis, og som et ikke-kommersielt blad drevet på idealistisk og ulønnet basis, får vi ofte ja til svar. Dessuten har vi med Creative Commons fått et sted hvor man kan finne mye å dele, så behovet for å bryte copyrightloven er ikke like stor som tidligere, hevder Are Hansen.
Deling og manglende respekt for opphavsrett, viser hvor forut for sin tid Gateavisa lå, mener Audun Engh.
– Det vi realiserte på papir for 30 år siden, gjorde internett for 10 år siden. Og hele wiki-tenkinga som står så sentralt i dag er nær beslektet med de tankene vi forfektet og drev med allerede den gangen!
Omvendt vetorett
Da Iben Hjort og Jan Bojer Vindheim tok initiativet til arbeidskollektivet Hjelms gate 3s aller første publikasjon, Oslo Gateavis, var det ut av direkte frustrasjon over demokratiet i huset.
– Vi skulle egentlig produsere et nytt nummer av bladet Kimen, men allmøtet klarte aldri å enes om innholdet. Til slutt orket ikke Hjort mer av de lange og resultatløse diskusjonene, og han stensilerte på eget initiativ et par ark om hus som sto tomme og kunne okkuperes. Det var slik det startet, minnes Bojer Vindheim som i dag er skribent og De Grønne-politiker (med plass i bystyret) i Trondheim.
Det lammende demokratiet sto også i fokus, da Christian Vennerød noen år seinere tok initiativ til «den omvendte vetorett» i Gateavisa. En redaksjonell kjøreregel som også dagens redaksjon forholder seg til.
– Vi ble lei endeløse diskusjoner om hva som skulle med og ei. Christian foreslo derfor en praksis hvor det som en eller annen insisterte på var så viktig at det måtte bli med i avisa – selv om alle andre var mot – skulle få bli med. Men som regel ga det en selvdisiplinerende effekt, slik at de fleste likevel ikke syntes det var så viktig, da de skjønte at ingen andre delte deres syn, forklarer Audun Engh.
Aktivistdemokrati
Jon Rognlien er en av få som har fått lønn i Gateavisa, da han jobbet i en halv stilling som redaksjonssekretær i knappe fire år fra 1979. Han forteller at Gateavis-demokratiet også var et aktivistdemokrati, der de som fysisk lagde avisa tok mange avgjørelser uten å gå runder med alle og enhver.
– Veldig mye ble bestemt den siste natta før avisa gikk i trykken. De som sto på mest fikk mest gehør, og derfor forsvant også en del artikler som layoutarbeiderne la nederst i bunkene. Plassmangel var selvfølgelig et motiv, men det lå så klart også redaksjonelle vurderinger til grunn. Altfor lange artikler med svevende ord måtte vike plassen for visuelle gags, sier Rognlien som i dag jobber som litteraturkritiker og oversetter.
Nett eller papir?
Siden Gateavisa alltid har vært drevet idealistisk og ulønnet, har det naturlig nok vært stor utskifting i redaksjonen. Aktiviteten har variert tilsvarende, med et bunnivå i første halvdel av 2000-tallet, hvor aktiviteten var så lav at det helst ble med en utgave av bladet i året.
De siste årene har Gateavisa likevel fått nytt blod og ny vind i seilene, men dagens redaksjon krangler litt om hvilken vei de skal ta.
– Noen har ønsket en ren nettavis, men de aller fleste av oss mener vi fortsatt bør satse på papir. Selvsagt skal vi ha nett med aktuelle kommentarer også, men som tidsskrift har Gateavisa lang levetid. Og noe av identifikasjonen som en felles plattform for outsidere tror jeg er nært knyttet til at vi faktisk er på papir, sier Are Hansen.
