«Eders naade er uretfærdig mot mig» - Bjørnstjerne Bjørnson.
Dagbladets kamp for å få pressestøtte til Dagbladet Pluss er på ingen måte over, selv om svaret ble nei i første runde. I klagen som er sendt Medietilsynet, har man gått grundig til verks. Så grundig at mesteparten av innholdet i klagen har fått lite oppmerksomhet.
Kompleksiteten er en årsak. Den andre er tidspunktet.
Selve klagen er på 36 sider. I tillegg ligger det med åtte vedlegg på til sammen 195 sider. Dette dumpet Dagbladet ned i min og andres innboks siste fredag før jul. Klokken 12.55 for å være nøyaktig. For mange var dette siste arbeidsdag i 2019.
Kilder i Dagbladet-systemet hadde på forhånd hvisket om at vi måtte være forberedt denne dagen. Men jeg må innrømme at jeg ikke hadde sett for meg en slik koloss, og vår dekning ble preget av det.
Støtte til skilsmissejournalistikk
Jeg har brukt ukene etter til å fordøye klagen som er ført i pennen av Advokatfirmaet Wiersholm. Delvis leste jeg i skjul for å unngå å få praktisk nytte av Dagbladet Pluss-artikler som «Slik overlever du skilsmissen» eller «Slik takler [fyll inn navn] første jula uten barna».
Prioriterer du jobb framover familien, kan Dagbladet Pluss hjelpe. Men vi kan la det ligge for nå. Vi skal komme tilbake til det redaksjonelle innholdet.
Før Medietilsynets vedtak var jeg en av dem som trodde at Dagbladet Pluss skulle få innvilget støtte. Et motvillig ja, men likevel et ja. Rett og slett fordi de objektive kriteriene, slik jeg tolket dem, tilsa at avisen hårfint kunne være innenfor.
Et argument mot, som mange jeg har snakket med har trukket fram, er at støtte til Dagbladet Pluss er mot intensjonen med pressestøtten. Går vi tilbake i tid, er det kanskje riktig. Men går vi langt nok tilbake, var det antall tonn papir brukt i produksjonen av avisen som la grunnlaget for hvor mye den enkelte skulle få i støtte. Så noen ting endrer seg. Noen vil til og med kalle det innovasjon.
I en protokoll fra 2016 skriver også Tilskuddsutvalget for produksjonstilskudd til nyhets- og aktualitetsmedier, som rådgir Medietilsynet i pressestøttesaker, at: «Innovasjon må ikke stå i veien for at støtte blir vurdert.»
Kanskje markedspris...
Slik jeg så det var det særlig usikkerhetsmomenter knyttet til de juridiske og finansielle sidene ved Dagbladet-søknaden som kunne skape problemer. Var Dagbladet Pluss en «konstruksjon» kun for å få støtte? Og jeg reagerte også på at Dagbladet Pluss blir fakturert anslagsvis 20 millioner kroner i året for at sakene deres skal bli frontet på dagbladet.no-forsiden.
Disse distribusjonskostnadene utgjør en ikke ubetydelig del av kostnadsbildet til Dagbladets heleide datterselskap Dagbladet Pluss AS.
Markedspris, det hevder kilder jeg har snakket med i Aller Media-sfæren. Objektivt sett kanskje riktig, men hvis Dagbladet Pluss ikke hadde blitt skilt ut som et eget selskap, ville jo disse sakene fremdeles hatt en plass på forsiden, så ... tja, kanskje markedspris, men likevel en løsning som jeg trodde ville kreve litt godvilje hos Medietilsynet og rådgivingsselskapet BDO, som på oppdrag fra tilsynet skulle vurdere blant annet dette.
Men da Medietilsynet sa nei, var ikke dette viktige elementer. Nei-vedtaket bygger i all hovedsak på en innholdsanalyse fra Høgskulen i Volda. En analyse som Dagbladets advokat gjør sitt beste for å plukke fra hverandre i klagen. Med hjelp fra eksterne forskere og Arne Jensen, generalsekretær i Norsk Redaktørforening (NR).
Hva er gullstandarden?
Klagen er utformet av en advokat, og bærer preg av det. Noen av argumentene blir for meg en juridisk lek med ord hvor målet er å pirke hull i mindre gode formuleringer hos motparten. Som det er flere av. Nå er ikke dette nødvendigvis en dårlig strategi. Saker vinnes på denne måten, men det er en del prinsipielle sider som fortjener mer oppmerksomhet enn akkurat dette.
Det er to ting som peker seg ut, slik jeg ser det. Dagbladet Pluss er i stor grad blitt målt mot pressestøttemottakeren Dagsavisen i vurderingene som er gjort. Men representerer Dagsavisen en «gullstandard» det er naturlig å sammenlikne med?
Medietilsynets avslag baserer seg også på at tilsynet mener at Dagbladet Pluss ikke driver løpende nyhetsrapportering, og at andelen stoff som er både dagsaktuelt og politisk relevant er for lav.
Sveiper man innom Dagbladet Pluss-seksjonen kan jeg forstå at det er mulig å tenke slik. Problemet er når man skal gå fra å synse til å finne håndfaste argumenter for dette synet. Selv om det er mye innhold her som har mer preg av magasin enn avis (uten at det skal tolkes som noe negativt), er også Pluss-seksjonen det digitale hjemmet for prisvinnende gravejournalistikk.
Året «avis» forsvant
La oss hoppe noen år tilbake i tid:
I 2014 ble pressestøttereglene endret slik at også rene digitale nyhetsprodukter kunne være kvalifisert for støtte. I forbindelse med denne endringen ble ordet «avis» tatt ut av forskriften.
Forskerne i Volda har i sin analyse vært opptatt av «avis-begrepet», og mener at det må ligge som grunn for hvordan man skal tolke hvem som er støtteberettiget eller ikke. Dagbladet argumenterer for at endringen i 2014 var så stor, at man ikke kan se lenger bakover.
Delvis får de støtte for dette synet i Medietilsynet, som i en e-post til Dagbladet skriver at saker fra før endringen, ikke egner seg som sammenligningsgrunnlag da kravene i forskriften var annerledes. Jensen i NR mener også at det her har vært et tydelig skille.
Er Dagbladet Pluss en avis? Det er åpent for tolkning. En fullverdig avis slik man så på en avis før årtusenskiftet er det ikke. Men hvor gyldig er avisbegrepet i 2020? Ordet er uansett ute av forskriften. Det er nok ikke helt tilfeldig.
Høgskulen i Volda bygger i stor grad sin analyse på uttrekk av et visst antall artikler fra Dagbladet, som er vurdert – og blant annet sammenliknet med Dagsavisen.
Dagbladet har selv hentet inn to forskere, som uavhengig av hverandre peker på det de mener er store svakheter med arbeidet som er gjort i Volda.
Jeg er ikke forsker, så jeg skal ikke forsøke å utrope en vinner her, men etter å ha lest argumentasjonen til både høyskolen og Dagbladets eksperter, er det grunn til å tro at hvis andre forskere hadde fått i oppgave å gjøre en tilsvarende analyse, kan vi nesten helt sikkert si at resultatet ikke hadde blitt likt.
NTB og gråsoner
En åpenbar svakhet når Dagbladet Pluss og Dagsavisen skal sammenlignes, er at man i opptellingen ikke har skilt mellom om artikkelen er egenprodusert eller ikke. Dagsavisen har med andre ord fått full uttelling for publisering av NTB-stoff. Artikler som, hvis de blir brukt, ligger åpne på Dagbladets «ordinære» nettside.
Det blir pussig hvis Dagbladet Pluss i neste runde oppfyller pressestøttekravene ved å legge en NTB-feed bak betalingsmuren.
Det er også utfordringer knyttet til å avgjøre om en sak er tidløs eller ikke. Høgskulen i Volda mener at en for stor andel av Dagbladet Pluss-sakene er å anse som tidløse, og dermed ikke er «dagsaktuelle». Noe som tilsier at man ikke er kvalifisert til støtte.
Men ser man på listen over artikler som er vurdert og klassifisert, er det i hvert fall lov å stille spørsmål ved en del av valgene. Ikke minst når to forskjellige biltester har havnet i hver sin kategori. Kun den ene er dagsaktuell.
I dette tilfellet kan man kanskje skylde på feil eller misforståelser, men en rekke større reportasjer som publiseres på Dagbladet Pluss ligger i en gråsone. Det er featuresaker om mennesker som deler private historier. Noen ganger kjendiser, men ikke alltid. Disse fremstår som tidløse, men tidspunktet for publisering er ikke nødvendigvis tilfeldig. I en del tilfeller er tidspunktet valgt fordi sykdomshistorien som deles er aktuell i forbindelse med politisk behandling, for å ta et eksempel.
Er saken da dagsaktuell? Dagbladet mener ja. Jeg har forståelse for den tankegangen.
Dagbladet argumenterer også for at hvis et stort riksdekkende medium – som Dagbladet Pluss er – velger å løfte en sak, blir den dagsaktuell. I hvert fall hvis saken også profileres i papiravisen og på dagbladet.no-forsiden, kan vi kanskje legge til.
Det skal noe til at skilsmisse-sakene jeg nevnte innledningsvis hører hjemme i kategorien dagsaktuell. «Livet etter Lommemannen» – som også sto på trykk i papirutgaven av Magasinet – kan kanskje være et eksempel på avslørende og dagsaktuelle saker som blir det i kraft av Dagbladet. Eller Dagbladets avsløringer av farene ved fluor i skisporet – som delvis ligger åpent på dagbladet.no, og delvis ligger på Dagbladet Pluss.
Dette er saker som er publisert i slutten av 2019, men det finnes tilsvarende journalistikk publisert i første halvår, som dermed kunne vært med i analysen.
Likebehandling
Det er i Volda-arbeidet også plukket ut fire store nyhetshendelser i 2019, hvor man har sett på hvordan Dagbladet Pluss har dekket disse sammenliknet med andre. I utgangspunktet ikke en dårlig idé, kanskje, men er flommen i Skjåk, drapene på de to kvinnene i Marokko, statsbudsjettet og KrFs politiske veivalg representative for fire av de viktigste hendelsene i denne perioden?
Hadde man, for eksempel, fokusert på Eirik Jensen-saken, som Dagbladet Pluss dekket grundigere, kunne resultatet blitt et annet. Nisjeaviser som Morgenbladet, Fiskaren, Dagens Perspektiv og Minerva – som alle får pressestøtte – kunne også fått problemer med å forsvare sin pressestøtte, skulle deres dekning av de fire hendelsene blitt vurdert så grundig i forbindelse med en pressestøttesøknad.
Her bør det legges til at ingen av disse avisene ble utsatt for en like grundig vurdering da de i sin tid fikk innvilget pressestøtte. Det var ikke snakk om like store beløp - får Dagbladet Pluss full pott snakker vi om nærmere 25 millioner kroner - men det endrer ikke på at alle søkere skal behandles likt.
Og akkurat det er et viktig poeng: Likebehandling.
Før vi slipper dette helt: Hvorfor skal Dagbladet Pluss sammenliknes med Dagsavisen eller andre nyhetsmedier? Vil ikke det naturlige være at man måles mot det som står i forskriften? Og ikke hva konkurrerende aviser gjør?
Her mener jeg Dagbladet har et godt argument. Kanskje sitt aller beste.
Hvis Dagbladet tar feil
Men la oss si at vurderingene til Høgskulen i Volda er riktige. Dermed også konklusjonen til Medietilsynet.
Bør en konsekvens av et nei til Dagbladet være at alle aviser som mottar pressestøtte blir utsatt for en grundigere vurdering fremover? Og bør dette da også gjelde aviser som allerede mottar støtte?
Ved å snu litt på argumentasjonen til Dagbladet, bør ikke det være et helt utenkelig senario.
Kanskje blir det også resultatet. Roar Osmundsen, leder for det tidligere nevnte Tilskuddsutvalget, har tidligere sagt til Journalisten at man fremover kanskje må gjøre dette. Eller i hvert fall gjennomføre en form for kontroll eller stikkprøver.
Og før vi slipper Tilskuddsutvalget helt. Medlemmene av dette utvalget består i all hovedsak av toppledere i mediehus som mottar pressestøtte. Noen av dem er blant de største støttemottakerne. Ethvert nytt medium som kvalifiserer seg til støtte, gjør at noen andre vil få mindre fra fellespotten.
Dagbladet mener at medlemmene er inhabile i behandlingen av Dagbladet Pluss-søknaden, da mange av dem vil få sin støtte drastisk redusert hvis Dagbladet får et ja. I et intervju med Medier24 påpeker leder Osmundsen at det ville bety at utvalget alltid vil være inhabilt.
Jurist er jeg heller ikke, men jeg må innrømme at min første tanke da jeg hørte om dette utvalget for første gang, var nettopp det: De må jo være inhabile alle sammen – og det hele tiden.
Utvalget består av flinke folk. Noen av dem har jeg jobbet med, andre har jeg konkurrert mot. Samtidig kan jeg ikke forstå at dette utvalget har fremtiden foran seg. Slik det er satt sammen i dag gjør sammensettingen at man kan stille spørsmål ved utvalgets objektivitet. Det er i seg selv grunn nok til å revurdere dagens løsning.
Medlemmene kan være så prinsipielle de bare vil, men risikerer man at egen avis kan miste millioner i støtte, vil dette – bevisst eller ubevisst – kunne påvirke de valgene man gjør.
Tilskuddsutvalget er kanskje kun rådgivende, men resultatene fra de siste årene viser at Medietilsynet i de aller fleste tilfeller velger å gå for utvalgets anbefalinger. Medlemmene har med andre ord makt og innflytelse.
Medietilsynets leder, Mari Velsand, har også tidligere vært medlem av utvalget. Da som representant for sin forrige arbeidsgiver, Amedia.
En mulig katastrofe
Dagbladets klage er nå hos Medietilsynet. Vil de få medhold der? Det er ikke usannsynlig at tilsynet opprettholder sitt nei, og sender saken videre til Medieklagenemnda. Teoretisk kan den også havne i rettssystemet.
Uansett utfall: Hvis aviser som i dag får pressestøtte skal bli vurdert og analysert like strengt som det Dagbladet Pluss er blitt, kan en ringvirkning av et nytt nei bli at flere aviser kanskje vil miste sin støtte på sikt.
Det vil være bra for noen, men en katastrofe for andre.
Kulturministeren har varslet en gjennomgang av hele ordningen. Jeg vil tro at endringer som eventuelt kommer etter en slik gjennomgang ikke vil gjøre det enklere for Dagbladet å få støtte. Det forhindrer ikke at Dagbladet Pluss kan ha rett til å få etterbetalt støtte for 2019 – og rett til støtte i inneværende år.
Skal disse pengene tas fra dagens pott, kan vi virkelig snakke om at vi går inn i et mildt sagt krevende år for enkeltaviser. Selv om pressestøttepotten er noe økt i år sammenliknet med fjoråret, ligger det ikke en buffer her som kan fange opp at Dagbladet Pluss teoretisk kan få nærmere 25 millioner kroner i støtte for 2019 og et tilsvarende beløp for 2020.
