– Vi har ikke akkurat lagt ut på sosiale medier hvilken kafé vi satt på den og den dagen, sier John Rasmussen til Journalisten.
Dagbladet-journalisten forteller om jobben med å trygge kilder som frykter for livene sine, under arbeidet med det løpende graveprosjektet «Midtøsten-pengene».
Siden oktober har Dagbladet publisert en rekke artikler i serien, alle med et blikk på hvordan land i midtøsten opererer og påvirker i Norge, enten via pengeoverføringer eller mer direkte.
Saudiske sikkerhetsfolk
En artikkel som har vakt oppsikt også utenfor landegrensene, avslører at Saudi-Arabia ba om diplomatstatus for et vaktlag på ti menn som ankom Norge kort tid etter at Jamal Khashoggi var i Norge for å besøke journalist og aktivist Iyad el-Baghdadi våren 2018.
PST skal ha orientert el-Baghdadi om saken. Ifølge saudiske myndigheter skulle gruppen kun bevokte ambassaden i Oslo.
Fire måneder senere ble Khashoggi drept på Saudi-Arabias konsulat i Istanbul.
Stor innsynsbunke
Prosjektet har mange tråder, men startideen handlet om penger:
– Det ble tidlig klart for oss at ingen egentlig har sett på den enorme mengden penger trossamfunn forvalter i Norge, og bindingene de kan ha til autoritære regimer, forteller gravekollega Torgeir Krokfjord.
Han har sammen med Rasmussen, Line Fransson og Ola Strømman utgjort graveteamet på prosjektet. Siri Gedde-Dahl har vært reportasjeleder.
Startskuddet ble å søke innsyn i samtlige årsrapporter og regnskaper fra alle muslimske trossamfunn i Norge de siste ti år, hos Norges ti statsforvaltere.
– For å få statsstøtte må trossamfunnene dokumentere i årsregnskapene hva de bruker støtten til, forteller Krokfjord.
Resultatet ble rundt 5000 ulike dokumenter, i alle tenkelige filformater. Det var bare å begynne å lese og registrere ett og ett dokument.
Korona-stans for reising
Før koronakrisa lammet reiselivet, rakk Dagbladet reportasjetur til Riaydh, hovedstaden i Saudi-Arabia.
Men arbeidet har ført dem rundt i mange andre deler av verden enn bare Midtøsten. Om enn ikke rent fysisk.
– Det er litt surt, tanken på hvilke reiser saken kunne ført oss på. Bare på Tromsø-saken kunne vi også reist til både Bosnia, Sverige og Australia. Det er et par saker som falt fordi vi ble forhindret fra å reise, det er naturligvis frustrerende, sier Rasmussen.
Den første artikkelen i serien setter søkelys på «det ukjente islamske nettverket i Tromsø», og belyser koblinger mellom trossamfunnet Alnor og den saudiske forretningsmannen Sulaiman al-Shiddi, som også er sterkt involvert i prosjekter i Bosnia.
– Uten å kunne reise ut og banke på døra til folk, blir det vanskeligere å få oppfylt deres rett til imøtegåelse. Dermed ender man med å prøve alle mulige andre måter å få tak i folk på, sier Krokfjord.
– I ett tilfelle fant vi kontaktinfo i papirer fra en plan- og byggetat i en australsk by.
Med Adressa som brekkstang
Om en annen langtekkelig innsynsrunde forteller Dagbladet-teamet at de har brukt tidligere innsats fra Adresseavisen som referanse og brekkstang, i prosessen med å få innsyn i overføringer via Valutaregisteret.
Resultatet ble innsyn i en stor mengde pengeoverføringer til Norge, spesifisert på dato og sortert på person eller foretak. Men veien dit var lang.
– Det ble en lang klageprosess. Vi var i god dialog med saksbehandler og mottok en del, før jurister i Skattedirektoratet satte ned foten og mente vi hadde fått innsyn i mer enn vi ba om. Vi ble nektet videre innsyn, og det ble argumentert for at vi ikke kunne skrive om det vi allerede hadde fått, forteller Rasmussen, som takker Norsk Presseforbunds Kristine Foss og Sindre Granly Meldalen for hjelp med prosessen.
Når kilder frykter for livet
Utfordringer i arbeidet har vært at mange potensielle kilder ikke har ønsket å snakke med Dagbladet overhodet. Og av de som snakker, har flere fryktet for livene sine.
– Hva er viktig når man jobber med kilder i en slik situasjon og tilstand?
– Det er vel ikke der man nødvendigvis prøver å «pushe» så veldig. Noen tenker kanskje at en del av det å være journalist i en tabloidavis er å pushe folk til å ta i mest mulig i sitatene sine. Vårt mål har vært at folk skal være like trygge, helst enda tryggere, etter at vi har snakket med dem, sier Rasmussen.
– Å trygge kildene på kildevernet, at det de forteller blir hos oss, det er helt avgjørende.
Noen ord fra PST
I sensitive saker kan det også ligge stor innsats bak noen få, men megetsigende ord:
I artikkelen om det saudiske vaktlaget som skulle til Norge, kan journalistene skrive: «Politiets sikkerhetstjeneste har ikke ønsket å kommentere saken, men er forelagt alle Dagbladets opplysninger i denne artikkelen og har ikke funnet noen feil i det som gjengis.»
Om den detaljen sier Krokfjord i dag:
– Vi gikk fryktelig mange runder med PST for å få dem med på den formuleringen. Prosjektet har generelt bydd på mange kompliserte kildeprosesser.
Møtte åpenhet i mange moskeer
Kontakten med saudiske myndigheter har vært« interessant», sier journalistene. Fra stillhet og nyutsending av gamle pressemeldinger, til Zoom-møter.
– Når det er sagt, så har mange moskeer vært fryktelig imøtekommende. Vi har jo snakket med mange flere enn vi har endt med å skrive om. Veldig mange har vært veldig åpne om hva de egentlig har ført i regnskapene sine, ting vi ikke har forstått før vi fikk forklaringen, sier Krokfjord, og legger til:
– Det er generelt innmari mye lurere å forklare enn å holde kjeft.
Midtøsten-pengene er blant prosjektene som har levert metoderapport til Skup-juryen i år.
