Alltid på feil sted

Et danseorkester med hentehår og førprogrammert synthesizer underholdt en gjeng tunge menn i brune skinnjakker. De satt på bordet foran meg. Jeg åpnet en flaske champagne, korken kom ut av kontroll, fløy gjennom rommet før den skjøt seg hardt og bestemt inn i nakkevirvlene til mannen på bordet foran meg.

– Du har akkurat «skutt» den lokale mafiabossen, fortalte min tolk.

Idet mafiabossen og hans følge kom mot meg, tenkte jeg på hva den russiske oljebaronen Mikhail Khodorkovskij en gang sa;

«Hver grønnsak har sin sesong. Denne er min».

Jeg valgte en offensiv forsvarstaktikk, unnskyldte og understreket at jeg var en ganske betydelig figur i oljebransjen hjemme i Norge. Og at det derfor ville være dumt å skade meg. Mirakuløst trodde de på det. Vi tilbrakte resten av kvelden sammen.

På min regning.

Jeg har gjort mange andre mindre tabber, men den store er egentlig at jeg stort sett er på feil sted til feil tid. Som, våren 1999 da Nato begynte sin varslede bombing av Jugoslavia. Europa var i ferd med å forandres.

Den våren satt jeg på DNs kontor og skrev en artikkel om tall og størrelser. Den ga leseren følgende innsikt; En kakerlakk kan leve ni dager uten hode før den sulter i hjel, skriker man kontinuerlig i åtte dager, syv måneder og seks timer vil man produsere nok energi til å varme opp en kopp kaffe. Jeg hadde også funnet ut at et amerikansk flyselskap sparte 40.000 dollar ved at de tok bort en oliven fra hver salat de serverte på første klasse. Og at Marilyn Monroe hadde seks tær.

Dette brukte jeg mye tid på å finne ut. Samtidig falt bombene over Beograd.

Da regimet i Beograd begynte å vakle, reiste jeg til Boston for å skrive om et galleri for dårlig kunst. Et utstillingssted for talentløse kunstnere. Etter hvert skjønte jeg at jeg ikke bare hadde gjort en eller flere enkelttabber som journalist. Jeg har tabbet meg ut i 20 år. Ved systematisk å ikke være til stede der ting skjer. Med få unntak. I stedet har jeg sittet i møter og diskutert hva som egentlig skjer der ting egentlig skjer.

Kåre Valebrokk sa en gang at det er en journalistisk sjanger som alltid må dyrkes og vernes mer enn noen annen: Den journalistikk som tar sikte på å være der tingene skjer.

Når jeg tenker på det får jeg lyst til å dunke hodet i veggen.

Man bruker forresten 150 kalorier hver gang man dunker hodet i veggen.