Siste dag i redaksjonen, juni 2028

Det er vemodig, selvsagt fordi det alltid er vemodig når en avis går inn, men denne dagen er likevel noe helt spesielt. Posten er den siste papiravisa i landet.

Redaktør Fredriksen har slått på stortromma idag. Det forstår hans to ansatte, klikkjournalistene Hansen og Olsen, når de hører en lav summing. Det er dronen som leverer pizza. Redaktør Fredriksen åpner vinduet, avgir fingeravtrykk på dronen, og pizzaen frigis. Han setter den på bordet, åpner lokket og legger frem servietter og plastglass. De tre blir sittende og spise i taushet.

Fredriksen er den siste papirmannen i norsk presse. Han har jobbet i det fusjonerte Dagbladet VG fra 2021 til 2025, men de siste tre årene har han viet til sin hjertesak, nyheter på papir. Papiravisa Posten var hans hjertebarn. Han elsket det knitrende papiret, å sitte og kjæle med den til frokostkaffen, og kjenne lukten av trykksverte. Men idag er det altså ugjenkallelig slutt.

Redaksjonens to andre medlemmer, Hansen og Olsen, håndterte det siste året utelukkende klikksaker a la «Se hva som skjer når krokodillen aner fred og ingen fare», «Se bildene av Miley Cyrus ha sex med et esel på scenen» og «Slik onanerer du i arbeidstiden». Disse sakene ble trykket i papiravisa dagen etter nettpublisering, pluss Fredriksens kronikker og kommentarer. Det var alt innholdet. Avisa ble dronelevert for ti kroner stykket på alle eldrehjemmene og sykehjemmene i hovedstaden, men da den økonomiske situasjonen i eldresektoren var så katastrofal at beboerne ikke fikk lov å bruke ti kroner dagen på avis, ble kroken satt på døra - det var jo de eldre som var papiravisens eneste og siste målgruppe.

Det er varmt, og Olsen åpner vinduet for å lufte. Han titter ned. Der ute i gatene går ungdommen. De fleste av dem bruker såkalt wearable tech, digitale dingser som er integrert i klær eller på kroppen. Mest populære er brillene, som er betydelig forbedret siden de første Google Glass kom i 2013. De er nesten helt usynlige. De fleste ungdommene har også digitale armbånd. Ingen av dem tar i noe som helst av papir. Eller, det vil si, TVNorge hadde en høst forsøkt å lage en realityserie der alle deltakerne, unge mellom 18 og 25 år, skulle nektes all digital tilgang og bare få informasjon på papir. Tre av deltakerne fikk nervøst sammenbrudd etter en knapp uke og måtte legges inn på digiavdelingen på Vindern psykiatriske, og derfor måtte serien tas av lufta.

Klikkjournalistene Hansen og Olsen var, i og med nedleggelsen av papiravisa Posten, arbeidsløse fra denne dagen. Hansen hadde kommet inn i bransjen på grunn av sin notoriske digitalavhengighet. Etter fire år på Twitter hadde han sendt 150.000 tweets. Han hadde en egen sans for det spektakulære, og tilbrakte ofte arbeidsdagen med å legge ut linker til skandaløse saker, som for eksempel «Se gorillaen bli spiddet av en elefanttann». Denne kompetansen brakte ham inn i media, men idag, i 2028, gjøres alle slike saker av globale nyhetsroboter, som scanner alt av medieinnhold og distribuerer dem over hele kloden. Det er ikke plass til folk lenger. De koster penger. Olsen var omtrent likedan. Hun hadde spesialisert seg på sexy motestoff, men hadde det siste året blitt utkonkurrert av det indiske mediekonglomeratet Fashioncast, som solgte spesialtilpasset, lett skandaløst motestoff på alle språk for 20 cent pr sak.

 Så i dag er altså siste dag. Ingen føler behov for å si noe. Hansen og Olsen sitter og fikler med hvert sitt iWrist armbånd. Det er ti centimeter bredt og inneholder alle mulige digitale funksjoner: Nett, mail, mobil, TV, radio, nyhetstjenester, databaser, fitnessmåling, you name it. Det veier 50 gram, og glinser i svart, refleksiv plast. Det tåler vann og koking på 60 grader.

Fredriksen hadde sagt nei til alle disse tingene. Han var av den gamle skolen. Han er femti og skal pensjonere seg. Han planlegger å bruke mesteparten av tiden på hytta, der han har samlet ti årganger av sine favorittpapiraviser. De skal han arkivere og ordne, og kanskje lese noen av sakene, og mimre tilbake til de gode gamle dager. På hytta har han også papirbøker han ikke har lest. Han har en fiskestang, som endelig skal bli brukt. Kanskje han skal gjøre alvor av å ta det fluebinderkurset han hadde drømt om så lenge, sette seg i bilen og kaste tørrfluesnøret lydløst over øde fjellvann på Hardangervidda.