Så er Dagsavisens redaktørkabal lagt. Den endte med at Arne Strand (66) og Kaia Storvik (33) deler posten som sjefredaktør, han som ansvarlig for meninger og debatt, hun som ansvarlig for nyhet og reportasje.
– Det betyr at Kaia er den som står i størst fare for å måtte møte i retten for noe vi har skrevet. Det er jo litt vanskeligere å få til på meningsfronten, sier Strand med et smil. Mens Storvik for sikkerhets skyld presiserer at målet selvsagt er at Dagsavisen ikke skal havne i en slik situasjon.
Ung alder ingen hindring
Det har lenge vært klart at Dagsavisen skulle ha to likestilte sjefredaktører og at Arne Strand ville være den ene. Men at avisas samfunnsredaktør Kaia Storvik skulle bli den andre, ble først klart i begynnelsen av juni. En utnevnelse som kom overraskende på mange og som noen også uttrykte skepsis til.
Det ble stilt spørsmål om hvordan en løsning med to likestilte sjefredaktører skulle fungere, og noen var bekymret for Storviks unge alder og manglende erfaring i en så krevende stilling.
Storvik legger ikke skjul på at hun er litt lei fokuset på alder og manglende erfaring, selv om hun kan forstå at folk på utsiden stiller spørsmålet.
– De fleste redaktører er gjerne menn rundt 50 i halvdårlige dresser, og både det at jeg er kvinne og at jeg er 33 gjør at jeg skiller meg fra den gjennomsnittlige redaktøren. Men manglende erfaring? Etter syv år i Dagsavisen føler jeg at jeg kjenner avisa godt, og det jeg måtte mangle av erfaring, har Arne. Vår oppgave er å lede avisa i samme retning, og siden vi er enige om hovedlinjene, ser jeg på det som helt uproblematisk. Journalist-Norges bekymring for hvordan dette skal gå, er heldigvis langt større enn den er internt, sier Storvik. Som likevel innrømmer at hennes eget avansement har gått litt fort.
– Da jeg begynte i Dagsavisen for syv år siden, var målet å bli fast. Tanken om at jeg i dag skulle kunne være redaktør, streifet meg aldri.
Intern rekruttering best
Strand avfeier argumentet om Storviks manglende erfaring ved å rose henne opp i skyene som et stort ledertalent og sjeldent dyktig journalist. Samtidig framholder han at det å rekruttere internt er så mye bedre enn å få noen fra utsiden.
Han peker på at ekstern rekruttering betyr en som mangler kjennskap til avisas indre liv og som i tillegg kanskje har markeringsbehov, samtidig som mange i avisa kan bli usikre på sine egne stillinger.
– Å rekruttere eksternt betyr uro, og du mister straks et år på dette. Og Dagsavisen har ikke tid å miste, konkluderer Strand. Han mener at et av problemene med Dagsavisen de siste 20 årene nettopp har vært altfor mange utskiftninger i ledelsen.
Samtidig hevder Strand at forundringen over at Dagsavisen har gått for en løsning med to likestilte sjefredaktører, vitner om manglende kjennskap til historien.
– Ser du bakover i tid, så er ikke denne modellen noe uvanlig. Du trenger ikke gå mer enn 30 år tilbake for å finne at både VG, Aftenposten og Dagbladet har hatt to samtidige sjefredaktører. Det var først på 1980-tallet at enledermodellen ble vanlig, men en konsekvens av denne modellen er at sjefredaktøren blir så opptatt av økonomi og administrasjon at det går ut over journalistikken. Skulle jeg hatt enelederrollen her, ville jeg i praksis måttet slutte å skrive.
Og det skal verken han eller Kaia Storvik.
Økonomisk kontroll
Selv om redaktørduoen hevder at de trekker i lag og at redaksjonen er preget av få konflikter, har Strand og Storvik, sammen med økonomidirektør Harald Solberg (hentet fra Mentor Media) likevel en formidabel oppgave når det gjelder å trygge avisas økonomiske framtid. Med et opplag som stadig synker (nå nede på 28.500) og sviktende annonseinntekter, var det ikke mye som manglet på at avisen kantret helt i fjor. Da Carsten Bleness forlot sin redaktørpost i fjor høst hadde avisen et underskudd på 23 millioner kroner.
– Det var fryktelig dramatisk, og jeg brukte veldig mye tid på å tenke økonomi, innrømmer Arne Strand, som steppet inn som konstituert redaktør da Bleness gikk. Men ifølge Strand og Storvik er situasjonen uendelig mye bedre nå.
– Vi har fått kontroll og gikk i balanse siste kvartal, forteller de. Aberet må være at balansen i første omgang er et resultat av kostnadskutt, ikke inntektsvekst.
– Vi har fortsatt noen ubesatte vakanser, men jeg er veldig glad for at vi tross alt klarte nedbemanningen uten oppsigelser. Og bemanningen vil til høsten faktisk være litt større enn i fjor. Muligens også enn det den var for to år siden, sier Storvik og opplyser at Dagsavisen i dag har «noen og femti» redaksjonelt ansatte.
Er best på det de er best på
Hva disse noen og femti skal konsentrere seg om framover er selvsagt også et viktig spørsmål, og da Storvik i et intervju etter ansettelsen ble spurt om hennes vyer for Dagsavisen, var svaret at «vi skal bli bedre på det vi er best på». Hva som ville skje med det de ikke var best på, ble ikke berørt.
– Med stramme ressurser er prioritering viktig. Vi snakker ikke om at noe skal forsvinne, men at vi må gjøre tydeligere prioriteringer og styrke oss på de feltene hvor vi i dag er sterke. Så får vi heller nøye oss med korte registreringer av ting som skjer på de feltene vi ikke er så sterke. Dagsavisen er og skal være en kompakt avis, fastslår Storvik.
Hun signaliserer samtidig at forsiden og nettet er to konkrete områder det skal satses på å utvikle.
– Her har vi mye å hente. Forsiden må bli bedre både som salgsplakat for løssalg og for å styrke folks bevissthet om avisen. Og når det gjelder nettet, så vil det bli en vesentlig omlegging til høsten. Men med de ressursene vi råder over, må vi forbli et nisjested, for vi vil aldri kunne konkurrere med VG og Dagbladet på denne fronten.
Synkende opplag
Det som bekymrer Dagsavis-redaktørene, slik de bekymrer de aller fleste av deres kolleger, er opplagsutviklingen.
– Tallet på abonnenter holder seg noenlunde konstant, men løssalget svikter. Problemet er selvsagt at synkende opplag betyr lavere inntekt. Derfor er det viktig at vi får til noe som klarer å snu utviklingen og styrker løssalget. Og vi trenger ikke 300.000 nye lesere, får vi 3000, så er det også bra, påpeker Strand. Men han vil ikke svare på vårt spørsmål om hvor mye opplaget kan fortsette å synke før Dagsavisen når et kritisk «være eller ikke være»-punkt?
– Vi tenker ikke så mye på hvor små vi kan bli, men fokuserer heller på hvor store vi ønsker å være.
Pressestøtte
Dagsavisen, som mottok 38 millioner i fjor, er helt avhengig av pressestøtte for å overleve. Men uavhengig av Dagsavisen sier begge at de er varme tilhengere av dette systemet.
– Som et mediepolitisk redskap har pressestøtten vært ekstremt vellykket, sier Strand.
– Derfor er det paradoksalt at noen i dag snakker om å trekke støtten, nå som alle synes enige om at man gjerne vil styrke kvalitetsjournalistikken, mener Storvik.
De er altså enige om det meste, men mot slutten av samtalen avslører de en teknologisk uenighet.
Strand har fortsatt stor tro på papiret og virker å være tilsvarende skeptisk overfor nettet. Mens Storvik stiller seg mer åpen for andre plattformer.
– Også jeg elsker papir, men det er både kostbart og lite miljøvennlig. Jeg er derfor ikke så opptatt av på hvilken plattform morgendagens avis vil komme ut, det viktigste for Dagsavisen er at innholdet fungerer. Og i dag er det ikke mulig med samme kvalitet på nett som på papir.
