Norsk oppdrettslaks er noe av det beste og sunneste du kan spise. Men når du snakker med norske journalister, får du nærmest inntrykk av at laksen er giftig og næringa pyton.
Journalistikk skal være kritisk, men skal den også være forutinntatt? Omtale av norsk laks i norske medier kommer ofte i kategorien katastrofejournalistikk.
Noe av det siste var et oppslag i Dagsrevyen (11. april) der Kurt Oddekalv var sannhetsvitne. Han hadde kjørt en fjernstyrt miniubåt under eller like ved et oppdrettsanlegg, og reporterne kunne sjokkert konstatere at det blir gjødsel etter husdyr.
Du kunne nesten tro at det var TV 2-nyhetene som var på ferde.
Arne Ervik er forsker på miljøeffekter av akvakultur og jobber ved Havforskningsinstituttet i Bergen. Han sier til IntraFish at det ikke var noe i bildene i Dagsrevyens Oddekalv-innslag som viste at det var noe skadelig i bunnslammet.
Hvorfor kom ikke det synspunktet fram i reportasjen? Det er jo vesentlig.
Hva blir det neste? Dagsrevyen som kan avsløre en gjødseldunge ved et grisefjøs?
Perspektivet er, hvis du vil sjekke saken i hjel: Jo, havbruk står for størstedelen av menneskeskapte norske utslipp i sjø av næringssalter (som er et pent ord for det vi her snakker om). MEN i forhold til det som naturlig kommer med Golfstrømmen, er det peanuts (og utgjør rundt 2 prosent av naturlig transport av næringssalter for strekningen fra Lindesnes til Stadt, ifølge Havforskningsinstituttet).
Dårlig kildekritikk
I februar la forsker Ivar Andenæs ved Institutt for journalistikk fram en rapport om mediedekningen av laksenæringa i fjor. Rapporten er en innholdsanalyse av et representativt utvalg medier på oppdrag fra Eksportutvalget for fisk (EFF).
Rapporten konstaterer at Oddekalv framstår som laksenæringas fremste kritiker: ”Rundt halvparten av alle artiklene hvor Oddekalv er omtalt, framstiller miljøkrigeren i et positivt lys …”
Rapporten framstiller ham som tilnærmet genial når det gjelder å skaffe oppmerksomhet: ”Det er … påfallende at han ble brukt som sannhetsvitne i saker som gjelder medisinering av fisk. Man kan vel her få mistanke om at det er miljøkrigerens evne til slående formuleringer mer enn hans faktiske sakkunnskap som har styrt medienes kildevalg.”
Rapporten konkluderer med at ”mediene ikke gikk særlig dypt inn i konflikten mellom miljøverninteresser og laksenæringen, og heller ikke utøvet særlig aktiv kildekritikk”.
Farlig forskning
Reaksjonene på IJ-rapporten var interessante. Påfallende mange går i forsvar. Enkelte er kritiske til at den kritiserte part kan finansiere en undersøkelse som går journalistikken etter i sømmene – og slik kan brukes mot journalister.
Mener norske journalister – som gruppe – at oppdragsforskning er feil? Eller er oppdragsforskning feil bare når den kritiserer journalister?
Det fører til et spørsmål om norske journalister er et laug, et slags Norges journalistiske parti (NJP). Debatten etter IJ-rapporten viser at overraskende mange journalister ikke liker å få kritisk søkelys på seg – selv om mange tramper bråkende i takt og i flokk.
Det overrasker neppe. Det er lite nytt under en regntung himmel.
Holder kjeft
Jeg har skrevet om akvakultur i over ti år. Når jeg diskuterer med kolleger og viser til fagekspertisen, snakker jeg ofte for døve ører. Enkelte sier at de ikke er overbevist om uavhengigheten til norske forskningsmiljøer.
Holdningen viser at Oddekalv har lyktes i å mistenkeliggjøre norske forskere som tør si seg uenige med hans ytterliggående standpunkter. Saklige innvendinger blir gjerne møtt med at forskerne er talspersoner for oppdretterne – eller for myndighetene som er i lomma på oppdretterne.
Følgelig holder mange forskere kjeft.
Én forsker fortalte meg at han kvier seg for å stå fram i media, og særlig når det gjelder Oddekalv som anses som useriøs i store deler av forskningsmiljøene.
Forskeren oppfatter situasjonen omtrent slik: Erfaring viser at Oddekalv får mesteparten av tida på skjermen og så blir forskeren som kan sette ting på plass, mistenkeliggjort eller nærmest latterliggjort, i en kort sekvens helt til slutt. Slikt vurderes som ”balansert” framstilling av journalistene.
Følgelig vil ikke alle eksperter henges ut av medier med forhåndsinntatte standpunkter. Journalistene liker jo ikke hva de har å si uansett.
Fremmedgjort dypkultur
Hvorfor er journalistkorpset så utbredt forutinntatt i dekningen av akvakultur?
OK. Det er plenty å kritisere og det kan bli verre. For eksempel kan høyere sjøtemperaturer gjøre luseplagen enda mer alvorlig (det er et tips).
Men kan dette også handle om dypkultur? For eksempel om en spenning mellom sentrum og periferi? Er det bare den urbane levemåte som gjelder?
Er tanken på hvordan mat produseres, motbydelig for sarte urbane sinn? Journalister og folk flest bor i byer og jobber på kontor og er fremmedgjort overfor matproduksjon og gjødsel og fjøs og merd. Mat kommer jo fra supermarkedet, i steril innpakning. Hvis du visste eller tenkte lenge på hvordan ei pølse ble til, ville du kanskje ikke spise den.
Revolusjonært
Lakseoppdrett er en revolusjonerende norsk oppfinnelse, og det er nytt, og det er i ferd med å forandre Kyst-Norge – raskt.
Også dampmaskinen og ikke minst fargefjernsynet vakte negative reaksjoner i begynnelsen.
Bare 20.000 mennesker (i stor grad utenlandske arbeidere) produserer én million tonn fisk i året. Det er over tre ganger mer enn kjøttproduksjonen i norsk landbruk.
Fiskeoppdrettsanlegg (inkludert ferdselsforbudssonene rundt) legger beslag på et havområde som tilsvarer 8 promille av nasjonens jordbruksareal (fulldyrket og overflatedyrket jord samt innmarksbeite). Det er arealeffektivt (Kilde: Nofima).
Enkelte kystsamfunn har en svimlende verdiskaping – uten subsidier. Norske byer blir utgiftsposter til sammenlikning.
Hva skal vi leve av i framtida når oljefesten tar slutt?
I utlandet er det i økende grad laks og annen sjømat som forbindes med Norge. Er det galt?
Snevert repertoar
I USA har sinnssykt rike stiftelser lagt hvalfangst og akvakultur for hat. Årsaken(e) er ikke åpenbar – og burde interessere norske journalister.
Bare Packard-stiftelsen har brukt 4,5 MILLIARDER kroner det siste tiåret på å styre forbrukere vekk fra oppdrettslaks. Det meldte Bergens Tidende i fjor. I tillegg kommer stiftelser som David Suzuki og Pew Charitable Trusts, som er enda rikere. Hvor tar disse pengene veien? Naturvernforbundet (ikke Oddekalvs organisasjon) innrømmer å ha mottatt 175.000 kroner fra Pew i fjor. Flere norske miljøaktivister (og dermed journalister) fører en argumentasjon som til forveksling ligner argumentasjonen til amerikanske oppdrettsmotstandere.
Burde ikke journalister utvide repertoaret til også å trekke fram slike forhold – i tillegg til lus og rømming?
Eller er det slik at vi er unntatt fra handelskriger – fordi vi er norsk, blåøyd og snill?
ba@intrafish.com
