Det som publiseres rutinemessig i pressemappene ett sted, behandles som statshemmeligheter et annet

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentenes egne synspunkter.

Mandag denne uka ble Norsk Presseforbund kontaktet av en journalist i en lokalavis i en relativt stor norsk by. Journalisten hadde bedt om å få oversendt en fersk fengslingskjennelse, men den lokale tingretten sa nei. Begrunnelsen var kort: Fengslingskjennelser er ikke omfattet av offentlighetsloven.

Journalister som leser dette og som har jobbet bare litt med krim vil allerede nå antakelig riste oppgitt på hodet. At rettsavgjørelser ikke er omfattet av offentlighetsloven, betyr nemlig ikke at det ikke kan eller skal gis innsyn i dem. 

Ikke uvanlig

Daglig får norske journalister innsyn i slike kjennelser. Flertallet av tingrettene legger kjennelsene ut i domstolenes digitale pressemapper. Sånn får norske medier mulighet til å følge med på, og om nødvendig kikke påtalemyndigheten og domstolen i hvert fall litt i kortene.

Avslaget nevnt ovenfor er ikke helt uvanlig. En årsak til det er at regelen som gir journalister rett til innsyn i slike kjennelser ikke finnes i noen lov. Grunnlaget for utlevering er utviklet gjennom langvarig praksis i domstolene selv.

Det gjelder også mange av de andre reglene som regulerer innsyn i straffesaker. Noe er i domstolloven, noe i straffeprosessloven, noe i politiregisterloven (og forskriften), noe i påtaleinstruksen og noe basert på rettspraksis. Det uoversiktlige rettslige bildet gjør at vi ser noen, for å si det rett ut, håpløse avslag. Men det gjør også at praksisen mellom landets domstoler kan variere stort i hva som utleveres. Det som publiseres rutinemessig i pressemappene ett sted, behandles som statshemmeligheter et annet.

Heldigvis er det mulig å gjøre noe med alt dette. 

Foreslår endringer

I februar 2021 leverte professor Ragna Aarli utredningen «Dokumentoffentlighet i straffesaker» til Justis- og beredskapsdepartementet. Utredningen inkluderer forslag om å blant annet sy sammen dagens lappeteppe av regler og praksis, og samle det i nye bestemmelser i straffeprosessloven. 

Hun foreslår også en viss utvidelse av innsynsretten for allmennheten, og en noe større utvidelse i innsynsretten for journalister i redaktørstyrte journalistiske medier. For eksempel i fengslingskjennelser. Eller dokumenter som er lagt fram i åpen rett. 

I mars 2022 sendte departementet utredningen ut på høring. I høringen var det motstand fra enkelte, særlig politiet, men også bred enighet om å samordne og klargjøre dagens regler, som Oslo statsadvokatembeter skrev i sitt høringssvar. 

Nå håper vi departementet tar saken videre. Tirsdag 18. juni har statssekretær Hans-Petter Aasen (Sp) muligheten til å si noe om det. Da stiller han på et frokostmøte om åpenhet i straffesaker i Pressens Hus, sammen med blant andre Ragna Aarli, lagmann Tonje Vang, førstestatsadvokat Lars-Erik Alfheim og Merete Smith, generalsekretær i Den Norske Advokatforening. 

Møtet arrangeres av Norsk Presseforbund, Norsk Journalistlag og Norsk Redaktørforening.

Slitsom å tolke

Bakteppet for seminaret er Aarlis forslag, men også et mer alvorlig faktum enn at det er slitsomt for landets tingretter og journalister å finne og tolke dagens regler: 

Dagens rettstilstand, med utdaterte formelle regler og få objektive kriterier, gjør det i mange tilfeller vanskelig eller umulig å få innsyn i de tilfellene hvor det er størst behov for offentlig kontroll av myndighetsutøvelsen. Fortsatt er det sånn at det kan være avgjørende for en journalist å ha et godt forhold til en politiadvokat for å få ut relevant informasjon om en straffesak - og brysomme journalister kan for enkelt møtes med stengte dører. Det gjør det i mange tilfeller vanskelig, for ikke å si umulig, å drive kritisk krimjournalistikk eller avdekke justisfeil.

Straffesaksdokumenter trenger ikke å være omfattet av offentlighetsloven. Men vi trenger oppdaterte, forutsigbare regler som gir bedre muligheter for kritisk journalistikk.