«Digital kompetanse», «digital strategi» og «digital kommunikasjon». Norske medier og kommunikasjonsbransje er gått fullstendig i vranglås med det vanvittige fokuset på det som burde vært kalt «digitalt vrøvl».
Det begynte på midten av 90-tallet for undertegnedes del. Lange dager gikk med på chattesamfunnet IRC. Kompisgjengen opprettet forskjellige kanaler og krangla om hvem som skulle være OP (de med digital kompetanse vet hva jeg prater om!). Vi lasta ned alskens på fildelingstjenester som Soulseek, Napster, Kaaza og diverse mørkere avkroker på nettet. Vi hacka, lasta ned koder, mekka hjemmesider og styra på. Den gode gamle disketten var høyst operativ. Datamaskinene bygde vi selv.
Etter hvert poppet flere sosiale møtesteder opp på nettet. I dag er Facebook, Twitter, Instagram, og en en drøss avarter av disse, allemannseie. Både mediebransje og statlige bedrifter med smått forfylla middelaldrende menn i dress gikk inn i panikkmodus, da de plutselig våknet en dag og innså at de stod med bakglatte ski nederst i den digitale skiløypa.
Den dag i dag sliter de med å bytte profilbilde på Facebook, og tror «hashtag» er noe man røyker på fest.
Like fullt er det i mange tilfeller disse typene som sitter med makta, og definerer utfordringene flere bransjer nå står overfor i «den nye digitale tilværelsen».
[quote:1-center]
For å optimalisere bedriftens «digitale strategi» er så og si alle nye jobbutlysninger innen media og kommunikasjon massivt infisert med svada som «digital kompetanse» og «vi skal være synlige i sosiale medier».
Hva digital kompetanse er, virker det som det er færre som har empirisk og faglig understøttet belegg for å si så mye om. Det grunnstøter ofte med at «vi må nå våre målgrupper på digitale plattformer» og annet pjatt.
Mitt spørsmål blir: Er det så jævla vanskelig da?
Jobbsøkere innenfor medie- og kommunikasjonsbransje opplever stadig at kravene om denne «digitale kompetansen» til stadighet blir slengt tilbake i trynet på oss.
«Du er dessverre ikke en av de som går videre. Dette baserer seg først og fremst på at de andre var sterkere på digital strategisk kompetanse», var ordrett det en jobbsøkende venn nylig fikk som svar fra en ikke navngitt mulig arbeidsgiver.
En setning som heller ikke er helt ukjent for undertegnede.
Jeg har nå nærmere ti års erfaring som Journalist i VG og Adresseavisen. Jeg har skrevet flere tusen saker, har jobbet med alt fra blålysjournalistikk til gravende reportasjer, og legger i mitt arbeid stor vekt på god språklig formidling. Jeg har bachelorgrad i datateknikk fra Høgskolen, så min «digitale kompetanse» bør det heller strengt tatt ikke være noe galt med.
[quote:2-left]
Likevel er det åpenbart det når jeg skal ut og søke jobb i dagens digitalkåte jobbmarked. Hva nøyaktig disse manglene er, er det ingen av de potensielle arbeidsgiverne som klarer, eller vil, svare på. Min påstand er at de knapt vet det selv. Det er bare blitt sånn nå: «Vi må være best på sosiale medier, koste hva det koste vil».
Min erfaring er dessverre blitt slik at annen kompetanse og erfaring glatt blir oversett. Hva forventes, egentlig? At jeg skal sitte og lire av meg floskler om «at deling i sosiale medier er viktig» og det som verre er.
Min mistanke er at jobbene går til de som nedlater seg selv til å sitte og jabbe om digitale selvfølgeligheter.
Så lavt synker ikke jeg. Da går jeg heller arbeidsløs.
Misforstå meg rett. Digital kompetanse, slik jeg forstår det, er veldig viktig for i form av bygging av databaser for å håndtere større mengder data, som igjen kan legge grunnlaget for journalistikk som søker og avslører sammenhenger man ellers ikke kunne. Viktig er kjennskap til programmeringsspråk som kan løfte journalistikken til nye høyder på digitale plattformer, og evnen til å se muligheter som kun nyskapende digitale fortellerteknikker kan gi. Jeg vil med glede, i tett samarbeid med webutviklere, ta fatt på graveprosjekt som kan fremstilles på freshe nye måter på mobil og nettbrett.
[quote:3-right]
Dessverre er det ikke dette man blir utfordret på. I stedet bruker man brorparten av et intervju til å snakke om deling i sosiale medier og viktigheten av å generere klikksaker. Man skal kunne analyseverktøy for å se når klikk-kurven «peaker» og man skal kunne «skrive for nett» hva nå det i huleste skal bety. Svada, det er det det er. Det er ikke journalistikk det handler om.
Det er tydelige tegn i denne mediekrisetiden at de som faktisk bryr seg om journalistikken som et dyptpløyende vesen, havner i bakevja i forhold til det rendyrkede «nettfolket» når det konkurreres om de få nye stillingene som finnes. Når enkle digitale verktøy som hvermannsen kan håndtere, er blitt viktigere enn journalistisk metode, mange års erfaring og sans for godt håndtverk - ja, da graver mediene sin egen grav. Form skal aldri gå foran innhold. De skal gå hånd i hånd.
Samtidig oppstår en helt ny bransje, med folk som Trine Grung i spissen, der man drar rundt og holder kurs og seminar om «disse fantastiske mulighetene sosiale medier kan gi for bedriften».
Nylig kom jeg over slagordet «hvordan skape verdi med kreativitet» i forbindelse med et slikt seminar. Se for deg ledere fra store og mellomstore private og statlige bedrifter suge til seg den nye kunnskapen fra første rad. Smak litt på det slagordet. For meg gir det overhodet ingen mening. På grunn av at jeg også er selvstendig næringsdrivende innenfor et annet felt, får jeg til stadighet oppringinger fra selgere som spør «hva er selskapets digitale strategi?» og «hva er deres Facebook-strategi?». De vil gi meg uforpliktende tilbud på «digital kompetanse»-pakker.
Da legger jeg på. Digital kompetanse er vår tids «keiserens nye klær».
