Denne artikkelen er over ett år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
Journalistene klarte ikke holde igjen lattertårene da iTromsø-journalisten Egon Holstad sto ansvarlig for underholdning under Landsmøte for lokalaviser (LLA) på hotellet The Edge i Tromsø.
Med en Ringnes i hånden, eller «det jævla langreiste, smakløse, englepisset de kaller øl», uttaler han at det er bedre å være i Tromsø på LLA fremfor Skup-konferansen som foregår samme helg, der «de fine folka strironker med begge hender til selvbildene sine.».
Holstad har selv drevet og gravd litt i det siste, sier han fra scenen. Han har gjort en egen «svak faglig kvalitativ undersøkelse» der han har spurt tilfeldige mennesker på sosiale medier og via epost hva de mener om norske lokalaviser.
– Målet var å avdekke hvorvidt det eksisterer en generell oppfatning av hvem dere er, hva dere driver med, og om folkedypet sine oppfatninger er kompatible med deres selvbilde. Se om dere har noe som kan likne et image-problem, sier han til de nærmere tohundre journalistene i salen.
– But don't kill the messenger, advarer ham.
Land-slaget
Holstad leser opp et utvalg kommentarer med et snev av ironisk tone. Om hvorvidt uttalelsene er ekte, overdrevne eller rett og slett oppfunnet av ham selv, er uklart. Men det er ikke viktig, for journalister som brekker seg av latter i salen tyder på at de nyter underholdningen.
Holstad ramser opp:
– Kvinne, 43, advokat: «Da tenker jeg først og fremst på absurde klipp og sjuke bidrag til Misjonens lokale nyheter i Atle Antonsen og Johan Golden på P4», sier han og fortsetter:
– Mann, 34, vaktsjef: Du glemte åpenbart en bindestrek. Land-slaget for lokalaviser har ikke Norge sett maken til siden Olav ble spidda på Stiklestad. Adrenalinfylte kontorstol-kropper i fri utfoldelse, skarpspissa blyanter og brennende notatblokker. De hardeste, farligste mest skruppelløse gærninger i krig med hverandre får infernoet i Dresden en maidag i 1945 til å fremstå som et morramøte hos et dølt kommunikasjonsrådgiverfirma.
– Mann, 29, punkrockmusiker: Jeg tenker på en sjefredaktør som skriver anonyme ledere der han tre ganger i uka skryter uhemmet av det lokale næringslivet, hedrer den frie pressen og skriver lange avsnitt av den onanerende sorten der han genierklærer seg selv.
– Kvinne, 59, skuespiller: Jeg tenker på sentralstandardisert kontor, der de forvalter sosiale, miljø- og tekniske krav til Norges lokalredaksjoner i henhold til vedtektene fra det legendariske 1983-årsmøtet på Åndalsnes. Jeg tenker på tynn saft og tørr hvetebakst kona til seniorreporteren har bakt og sinnssykt sur kaffe, for at ingen har tid til å helle rengjøringsmiddel i den originale 1953-moccamasteren og kjøre den to ganger.
Annonse
Sophie Elises makt i media
Holstad elsker lokalaviser, sier han. Han er tross alt fra Fauske. Uten lokalaviser hadde vi utelukkende fått nyhetene fra «fjerne søringer», «kjipe trøndere», «selvnytende nordlendinger» og «arrogante vestlendinger», samt riksmediene – og sosiale medier, sier han med dramatisk stemme.
– Men det aller, aller mest meningsløse som finner er nemlig ordet som uttales med mimikk og stemme som om at det er en svært aggressiv, dødelig kjønnssykdom. Ja, jeg snakker om influensere. Fy faen.
Sier iTromsø-medarbeideren og fortsetter:
– For noen år siden kåret den selvbestaltede regionavisa Nordlys de mektigste menneskene i og fra vår region, en region de selv hevder å være fra Nordland til Finnmark.
Da de skulle kåre den mektigste enkeltpersonen i media, havnet Sophie Elise over nesten alle sjefredaktørene i en rekke av de største avisene i hele Nord-Norge, bortsett fra redaktørene i Nordlys, sier Holstad videre.
– Og det var en brainfart basert på komparativ tallbruk. Influensere har like mye med media å gjøre som Ringnes har med øl å gjøre, sier Holstad og får som applaus som respons fra salen.