- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
29. november i år publiserte blant annet Aftenposten
og Dagsavisen
en NTB-artikkel med overskriften «Dødstallene i Gaza overgår all moderne
krigføring». Her het det at ekspertene har vanskeligheter med å finne
paralleller til dødsratene i Gaza i andre konflikter dette århundret.
Innholdet er basert på en artikkel i New York Times (NYT) 25. november.
Avisen opplyste at drøyt 14 000 var drept på Gaza, men at Hamas ikke
skiller mellom stridende og sivile. NYT tok derfor utgangspunkt i at drøyt
10.000 av de drepte var kvinner og barn, og gjorde på dette grunnlaget sammenligninger
med flere andre kriger.
Hos Internet Archive finner man at NYT i den
opprinnelige versjonen av artikkelen skrev følgende om krigen i Ukraina:
«More
than twice as many women and children have already been reported killed in Gaza
than in Ukraine after almost two years of Russian attacks, according to United
Nations estimates.»
Dette er imidlertid villedende opplysninger av flere grunner.
Ubekreftede tall
For det første kommer tapstallene fra Gaza fra palestinske
myndigheter og er ubekreftet. I tillegg omfatter de stridende personell,
hvorav noen av dem kan ha vært under 18 år. For Ukraina har derimot FN verifisert
tapstallene, og de omfatter kun sivile drepte.
For det andre har man en eldre befolkning i Ukraina enn på
Gaza, hvilket naturlig bidrar til at voksne ukrainere vil utgjøre en høyere
andel av de drepte.
Likevel fjernet NYT uten videre alle sivile drepte ukrainske
menn fra sammenligningsgrunnlaget.
Den største feilen er imidlertid at NYT påstår at tallene
fra FN er et estimat på hvor mange sivile som totalt er drept i Ukraina.
Dette stemmer ikke. I en kronikk
i VG 24. november i år gjennomgikk jeg nettopp dette forholdet.
I perioden 24. februar 2022 og frem til 8. oktober
i år hadde FN registrert 9806
drepte i Ukraina. Et sentralt punkt er at FNs database skjuler store
mørketall. Dette har FN gjentatt gang på gang, og understreker at dette hovedsakelig
gjelder for områdene som Russland har erobret. Russland vil ikke samarbeide med
FN og arbeider aktivt med å skjule hvor mange sivile de har drept.
Et viktig eksempel er Mariupol – en by med rundt
430.000 innbyggere da Russland angrep. Store deler av befolkningen kunne ikke
rømme og opplevde
forferdelige tilstander. Internasjonale Røde Kors beskrev
situasjonen i den beleirede byen som «apokalyptisk». Da kampene etter drøyt to
måneder ebbet ut i begynnelsen av mai 2022 var rundt 90 prosent av byen skadet
og store områder lagt i grus.
I Mariupol har FN registrert «kun» 1348
drepte sivile, men har understreket at det trolig var tusenvis flere. Ukrainske
myndigheter mener det reelle antallet kan ligge rundt 25 000.
Mange protesterte
En undersøkelse
utført av Associated Press (AP) i desember 2022, avdekket 10.300
massegraver i byen. AP mente av flere grunner at 25.000 drepte virket
realistisk, blant annet fordi det ikke er uvanlig at flere døde legges i samme
grav. AP antydet sågar at det reelle tallet kan være opp mot 75.000.
Ukrainas sjefsaktor uttalte i februar i år at totalt opptil 100.000
sivile kan være drept i hele Ukraina siden fullskala-angrepet i fjor.
Det var derfor mange som protesterte på NYT-artikkelen. Én
av dem var ukrainske Euromaidan Press, som dagen etter forklarte
hva som var feil i artikkelen: «Why you can’t compare casualties in Ukraine and
Gaza». Samme dag – 26. november – gjorde NYT en vesentlig endring i sin artikkel.
Nå het det at:
«More
than twice as many women and children have already been reported killed in Gaza
than have been confirmed killed in Ukraine, according to United Nations
figures, after almost two years of Russian attacks. (The United Nations
believes the true toll in Ukraine is considerably higher, however, and
Ukrainian officials have estimated that more than 20,000 civilians died in the
port city of Mariupol.)»
Erstattet «estimater»
I den nye versjonen hadde altså NYT erstattet «FNs
estimater» med «FNs tall». Samtidig var det gjort en viktig tilføyelse i
parentes, jf. opplysningen om Mariupol og at FN tror at antall drepte sivile er
vesentlig høyere enn det som fremgår av deres oversikt.
Der hvor NYT har inkludert ubekreftede rapporter fra
palestinske myndigheter, har altså avisen valgt å utelate ubekreftede anslag
fra ukrainske myndigheter. Sammenlignet med antall drepte i Ukraina – og da
særlig i Mariupol, er det vanskelig å forstå at NYT har dekning for påstanden om
at sivilbefolkningen på Gaza er blitt drept i et raskere tempo.
Det er således oppsiktsvekkende at NYT hverken loggførte
endringen eller korrigerte artikkelens konklusjoner i den nye versjonen.
Overskriften ble heller ikke endret: «Gaza Civilians, Under Israeli Barrage,
Are Being Killed at Historic Pace».
Bortsett fra at dette reiser spørsmål ved troverdigheten til
NYT, har artikkelen skapt et villedende narrativ. Dette narrativet ble ukritisk
resirkulert av NTB med omtrent likelydende overskrift: «Dødstallene i Gaza
overgår all moderne krigføring.»
Resultatet ble en videreføring av feilinformasjon hos NRK
utover dagen. På NRK Nyheter ble det opplyst at: «De
sivile tapstallene på Gaza-stripen er historisk høye og overgår all moderne
krigføring. Det viser en analyse gjennomført av New York Times.»
Tilsvarende innledet
NRK Urix på kvelden med å si at en analyse av New York Times viser at de
sivile tapstallene på Gaza er historisk høye.
Paradoksalt nok lot NRK Urix en influenser si ganske
uimotsagt at norsk og vestlig presse underspiller dramaet på Gaza, mens stortingspresident
Masud Gharahkhani måtte svare på hvordan man møter folk som mister tilliten til
våre demokratiske institusjoner. Det var som om det kun er politikerne som har
et ansvar for å kommunisere riktig til befolkningen, samtidig som altså NRK umerkelig
hadde feilinformert kort tid i forveien.
Misbrukt og misforstått
Dette er ikke første gang at FNs database over antall drepte
i Ukraina har blitt misbrukt eller misforstått.
I den nevnte VG-kronikken tok jeg
utgangspunkt i at utenriksminister Espen Barth Eide fortalte Stortinget 8. november
i år at «Det er flere sivile drepte i løpet av denne måneden i Gaza enn i hele
Ukraina-krigen fram til nå.»
Barth Eides feilinformasjon var imidlertid hakket verre enn
NTBs, for han brukte betegnelsen «hele Ukraina-krigen». Den krigen har vart i
snart ti år og omfatter naturligvis enda flere drepte sivile ukrainere.
I flere kronikker har jeg redegjort
for hvordan
Russland gikk til krig mot Ukraina i Donbas fra 2014, og hvordan nær sagt alle
norske
medier
i betydelig grad har underkommunisert Russlands krigføring mellom 2014 og
24. februar 2022 – trolig godt hjulpet av manglende kunnskaper og
kildekritikk, følgefeil og støy fra russisk propaganda. I januar i år fastslo i
realiteten Storkammeret i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) at
Russland hadde gått til krig mot Ukraina fra 2014.
Ifølge FN ble nesten 3500
sivile ukrainere drept frem til 24. februar 2022. I tillegg kommer 298
drepte fra nedskytingen av passasjerflyet MH17 sommeren 2014. Frem til 8. oktober
i år hadde så FN registrert ytterligere 9806
sivile drepte. Til sammen gir dette rundt 13 600 drepte.
Samme dag som Barth Eide talte i Stortinget, opplyste
palestinske myndigheter at 10.569
palestinere var drept – et tall som altså også inkluderte stridende
personell. I sum tilsier dette at vår utenriksminister – uansett hvordan man
vrir og vender på det – feilinformerte Stortinget.
I kronikken redegjør jeg for at Barth Eide ikke var den
eneste som hadde fremført villedende sammenligninger mellom tapstallene på Gaza
og i Ukraina. Både SVs Ingrid Fiskaa, Rødts Sofie Marhaug, Aftenposten, Redd
Barna, NRK, samt flere profilerte nordmenn på sosiale medier, har på hver sin
måte gjort det samme.
Villedende narrativ
Et symptom på det samme villedende narrativet så man 28. november
på Dagsnytt 18.
Der henviste programlederen til Russlands krigføring i Ukraina, og hvor dette
ble sammenlignet med norske bedrifters holdning til Israels krigføring på Gaza:
Både Kristina Bolstad Picard og NHOs Nina Melsom fikk si uimotsagt at krigen på
Gaza er uten sidestykke.
Jeg har vært kritisk til både Hamas og Israel i mange år, og
det er ingen grunn til å nedgradere lidelsene til sivilbefolkningen på Gaza. Andelen
sivile drepte på Gaza virker svært høy, og det er drept mange i forhold til
folketallet på kort tid.
Samtidig er det god grunn til å tro at det var vel så ille i
Mariupol. Tar man i betraktning en del andre forhold, er det mye som tilsier at
sammenligningene mellom Gaza og i de områdene av Ukraina hvor det har vært
krigshandlinger, ikke har tilstrekkelig rot i virkeligheten:
- Trolig er flere titalls tusen sivile ukrainere
drept, og mange av dem ble drept på kort tid i Mariupol.
- Rundt 70.000 ukrainske soldater kan være
drept, hvorav mange av dem var mobilisert og hadde sivile liv før Russlands
fullskala-angrep i fjor. Det er verdt å minne om at ifølge NYT inkluderer de
totale tapstallene på Gaza også drepte Hamas-krigere.
- Russlands væpnede styrker har begått omfattende
ugjerninger mot ukrainske krigsfanger og sivilbefolkningen, herunder regulære
drap, utenomrettslige henrettelser, bortføringer og tortur.
- Rundt 10 millioner ukrainere er drevet på flukt.
- Russland har deportert et stort antall ukrainere
til Russland, og har også regelrett tatt med makt rundt 20 000 barn uten tillatelse
fra foreldre eller foresatte – et forhold som Putin er etterlyst for av Den
internasjonale straffedomstolen.
Det er også verdt å minne om at krigene på Gaza og i Ukraina
har vidt forskjellige utgangspunkt. Russland angrep ikke Ukraina fordi Ukraina
dro inn i Russland og drepte hundrevis av sivile på kloss hold og tok med seg
en rekke sivile tilbake til Ukraina som gisler. Russland gikk umotivert til
krig mot Ukraina fra 2014.
Utover dette vet vi at det også har skjedd omfattende
forferdeligheter for sivilbefolkningen under krigen i Syria – der syriske
myndigheter sågar stod bak en rekke angrep med kjemiske våpen, i Jemen og
Etiopia. Så hvorfor de bastante påstandene om Gaza som noe helt unikt i moderne
tid?
Viktig bakteppe
I VG-kronikken pekte jeg på Russlands informasjonskrig som
et viktig bakteppe. Fra i fjor våres begynte russiske myndigheter og det øvrige
russiske propagandaapparatet systematisk
å «bearbeide» en ubegrunnet påstand om at Ukraina hadde solgt vestlige våpen
til Hizbollah og Hamas.
Da Hamas angrep Israel 7. oktober i år begynte
prorussiske aktører øyeblikkelig å fremsette villedende påstander i
stort omfang som de relaterte til «Ukraina-krigen», herunder at Hamas hadde
fått våpen fra Ukraina. Kort tid senere begynte
prorussiske aktører å sammenligne
FNs tall fra Ukraina med antall drepte på Gaza. FN-tallene ble presentert som om
de er absolutte – altså som om det ikke finnes store mørketall.
Russlands motiv er trolig å sverte og svekke støtten til
Ukraina, dyrke radikalisering og splittelse i Vesten og mellom Vesten og det
globale sør, samt – og dette er viktig i denne sammenheng: på et falskt
grunnlag ubemerket trekke ned inntrykket av hvor mange ukrainere de har drept.
Det har således tilsynelatende skjedd en «perfekt» samhandlingskjede,
som er som snytt ut av propaganda-læreboken:
Først prorussiske krefter som har
påvirket på en nesten umerkelig frekvens. Så ledende norske aktører som
feilinformerer på sosiale medier. Dernest dukket de samme påstandene opp i NYT
og flere norske medier. Det hele ble kronet med feilinformasjon fra Stortingets
talerstol. Alt dette fikk skje nær sagt uten at noen reagerte her i Norge.
I sum har dette bidratt til å skape villedende narrativer i
vår offentlighet. Det er naturlig å spørre om hvorfor.
Utilstrekkelig kildekritikk
På tross av mye god journalistikk, ser årsaken ut til å være
at redaksjonene tidvis har manglet kunnskapen og/eller tiden som trengs til å
foreta tilstrekkelig kildekritikk. I stedet har de referert ukritisk fra
hverandre. Samtidig har ingen av de nevnte aktørene beklaget at de har
feilinformert. De villedende påstandene de har fremsatt har dermed fått lov til
å bli stående som et tilsynelatende faktum.
Dette mønsteret ligner litt på da Storkammeret i EMD kom med
sin avgjørelse i januar i år: nær sagt ingen norske medier valgte å kommentere at
de etter 2014 ofte hadde feilinformert om Russlands rolle i krigen i Donbas.
Det er verdt å minne om at krigene i Ukraina og på Gaza er
viktige i vår tid, og som på hver sin måte kan få store konsekvenser – også for
oss i Norge. Samtidig vet vi at det finnes fremmede makter som ikke vil oss vel
og som bruker store ressurser på propaganda og desinformasjon.
Erfaringene fra Russland og USA viser at falske narrativer
kan være direkte farlige. Det nedlegges store ressurser i Norge på å eliminere vår
sårbarhet når det gjelder datasikkerhet. Spørsmålet er om vi gjør like mye for
å forsvare oss mot den litt mer abstrakte informasjonskrigen.
