Regler om åpenhet skaper ikke nødvendigvis mer åpenhet, påpeker Espen Leirset.
Foto: Roger M. Svendsen / Innherred
DEBATT:
Er åpne politiske møter alltid bra? Svaret er nei
Åpne møter skaper noen ganger dårlige politiske prosesser. Det pågår et typisk eksempel på dette akkurat nå i Trøndelag fylke. Det er et uheldig resultat av strenge åpenhetsregler i norsk politikk.
- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
I Trøndelag foreslås det nå store kutt ved en rekke videregående skoler. Folk er i opprør. Denne uka er det fakkeltog i Verdal.
Dette er en av de største og mest krevende sakene som blir behandlet i Trøndelag fylkeskommune i denne valgperioden. I hovedutvalg for utdanning delte partiene seg i to leirer: Mindretallet (Ap, SV, Rødt og KrF) vil beholde skolene slik de er. Flertallet (Sp, Høyre, Frp og Venstre) er innstilt på å gjøre endringer. Men de vet ikke hvor de vil kutte ennå.
Det som skjer, er altså at politikere fra flertallspartiene skal sette seg sammen i et møterom. Her har verken media, andre politikere eller administrasjonen adgang. Så skal de finne ut hvilke linjer som skal fjernes, og hvilke som skal bestå.
Det er et stort ansvar. Og beslutningen vil altså bli tatt i et uformelt, lukket møte. Her gis flertallspartienes politikere bundet mandat i fylkestinget, slik at de voterer gjennom det man blir enig om. Fylkeskommunen har organisert seg på en måte som gjør at slike beslutninger ikke drøftes på fornuftig vis i fylkets formelle organer.
Hovedutvalg for utdanning gjørs til et politisk teater. Hovedutvalget blir ikke brukt som noe politisk verksted. Hovedutvalget brukes for å grave kløften mellom politisk flertall og mindretall dypere.
Det er ikke uventet at partiene deler seg på midten i en så viktig sak. For politikerne mangler møteplasser hvor de alle kan snakke sammen og komme fram til gode løsninger.
De lovpålagte åpne møtene gjør at de formelle møtene reduseres til et skuespill. Mens beslutningene tas i lukkede, uformelle organ.
Disse møteplassene er ikke lovlige etter dagens kommunelov. Alle møtene er lovpålagt å være åpne, fordi dette liksom skal gi offentligheten innsyn i beslutningene som tas. Pressens organisasjoner er sterke drivkrefter for denne åpenheten. Men regler om åpenhet skaper ikke nødvendigvis mer åpenhet. I stedet blir de vanskelige beslutningene flyttet over i uformelle gruppemøter.
Det kalles gjerne bøttekott-politikk eller korridorpolitikk. Møtene er ikke åpne. Og det føres ikke referat. Det knytter seg ingen formelle krav til slike møter. Det skaper ikke en god politisk prosess. Men hvorfor skjer det? Jo, fordi det rett og slett er forbudt å møtes for alle partiene i hovedutvalget, uten at møtet er åpent. Når møtet er åpent, henfaller det til et politisk utstillingsvindu.
De lovpålagte åpne møtene gjør at de formelle møtene reduseres til et skuespill. Mens beslutningene tas i lukkede, uformelle organ. Altså oppnår vi i pressen og våre lesere ikke mer innsyn i den politiske prosessen. I stedet får vi mindre, fordi det ikke knytter seg noen formelle krav om referat og bistand fra administrasjonen i slike uformelle gruppemøter.
Spørsmålet er: Bidrar regler om åpenhet alltid til mer åpenhet? Kan det være slik at formelle møter, som kunne vært lukket, men med sterkere krav til referatføring og administrativ bistand, ville bidratt til mer åpenhet og større politisk legitimitet?
Jeg tror det. Det er i alle fall ikke bra slik det er nå – med en dulgt prosess, som ingen andre enn de involverte politikerne har innsyn i.
Før jeg ble redaktør, forsket jeg i mange år på betydningen av de lovpålagte åpne møtene i kommune-Norge i mitt doktorgradsprosjekt. Jeg har funnet ut at regler om åpenhet ikke alltid gir mer åpenhet. Paradoksalt nok kan de føre til mindre åpenhet. Dessuten gir det noen andre negative effekter på kjøpet. Dette skjer fordi intensjonen er god – altså åpenhet. Men resultatet er ikke godt, fordi det skaper lukkede prosesser som få har innsyn i.
Derfor sitter flertallspartiene i Trøndelag fylke nå rundt et møtebord et eller annet sted og prøver å finne ut hvilke linjer de skal kutte i den videregående skolen i hele fylket. Mens de sitter sammen, har de ikke lov til å få noen bistand fra administrasjonen. Det er forbudt etter kommuneloven. Her er heller ingen transparens i form av referat, slik lukkede formelle møter kunne hatt.
Det politiske mindretallet, vi i pressen og elever og lærere i skolen, får bare sitte og vente på hva de koker i hop.
Dette er altså resultatet av regelen om møteoffentlighet i kommuneloven. Var det virkelig det vi ønsket?
Espen Leirset har tidligere vært førsteamanuensis i statsvitenskap ved Nord universitet, og skrevet doktorgrad om åpne møter i lokalpolitikken.
