Et fyrverkeri har sluknet

Stig var fra Sunnfjord, men flyttet med familien til Nybu på Lillehammer i unge år. Allerede som 16-åring fikk han en fot innenfor lokalavisen Dagningen, der han gjorde en rask suksess. Derfra gikk veien til Troms Folkeblad på Finnsnes og Bladet Tromsø, før journalisthøyskolen i Oslo og deretter til en fargerik karriere i mange år i bulevardavisen VG i hovedstaden.

Jeg møtte ham første gang i denne perioden, på det daværende sagnomsuste presse- og politikervannhullet Tostrupkjelleren på Karl Johan. Stig var et ekstraordinært oppkomme av gode historier og et naturlig midtpunkt blant pressekollegaer, politikere, finansfolk og den tidens kjendiser i både kategori A, B og C. Han konverserte alle, høy som lav, og alle ville snakke med ham.

Senere gikk veien til Dagens Næringsliv, der han sammen med sjefredaktør Kåre Valebrokk og journalist Arne O. Holm utgjorde en slagkraftig troika som ble viden kjent for sin faglige dyktighet og ikke minst sitt gode humør. Det er ikke å ta for sterkt i å si at avisen hadde ikke vært det den er i dag, uten disse tre musketerer.

Stig kom til Bergens Tidende på begynnelsen av 2000-tallet. Han kjente Bergen godt, allerede da, etter å ha jobbet flere år som Valebrokks håndplukkede mann fra eierkonsernet Norges Handels- og Sjøfartstidende i omstillingen av Fiskeribladet Fiskaren. Valebrokk hadde en ambisjon om at avisen skulle bli kystens Dagens Næringsliv. Stig lyktes langt på vei med den jobben.

Selv ble jeg først godt kjent med Stig på 1990-tallet, da vi begge var ansvarlige for digitaliseringen i våre respektive aviser i internettets spede barndom. Selv om Stig elsket dyre fyllepenner, som han gjerne signerte viktige nettkontrakter med, skjønte han tidlig at internett ville bli en skjellsettende revolusjon for all presse og jobbet hardt og systematisk for at overgangen fra papir til digitale medier skulle gå så smertefritt som mulig.

Stig startet karrieren i Bergens Tidende som vaktsjef, før han etter kort tid ble nyhetsredaktør. Som sjef var han både elsket og fryktet. Det skal ikke stikkes under stol at enkelte mente han kunne være vel hard i klypen når det ble slurvet med faktiske detaljer. For Stig var fakta hellige, enten de tjente eller ødela en god, journalistisk sak.

Fortsatt går det gjetord om de mange hoffene han holdt, gjerne på Pingvinen, etter ukens arbeidstid. Da var det også tid for ros av medarbeidere som flokket seg rundt ham, for å bli strøket med hårene for god innsats.

Personlig var Stig en sammensatt person. Helstøpte mennesker er det bare fromme naivister som tror på. Med sitt bustete, lange røde skjegg, sin slitte skinnjakke og en sliten T-skjorte til fritidsbruk, kunne mange ta ham for et Hells Angels-medlem.

Etter en ZZ Top-konsert – på Tysnes, tror jeg det var – satte noen dørvakter på en nattklubb i Bergen ut rykter om at rockeheltene var i byen, da han og før nevnte Arne O. Holm ankom stedet. Begge var med på notene og dro det såpass langt at de holdt på å bli banket opp da det ble avslørt at de slett ikke var dem de hadde gitt seg ut for. Practical jokes var noe som lå humoristen Stig nært.

Men Stig var også den som hver uke leverte sine dyre dressjakker og skjorter til damping og stryking før han plettfritt stilte på jobb i kavaj, slips og slipsnål.

De siste årene slet Stig med dårlig helse. Han var heller ikke den som var flinkest til å ivareta sitt eget ve og vel. Han døde av kreft etter lang tids sykdom. Vi som var så heldige å kjenne ham, vil savne ham stort.