Øyeblikkets mann

– Jeg setter meg der jeg pleier, sier Delebekk.

Han er en av to norske avisfotografer som dekker sport på heltid. Den andre er Arnt Folvik i Dagbladet. De ses stadig bak et fotballmål. Sittende ved hvert sitt hjørne på hardskallede foto-trillebager. Fullt konsentrert om spillet på grasmatta. Det gjør de denne maikvelden på Ullevål også. Lyn og Vålerenga skal gjøre opp om hvem som er best i byen. Østkantens lag har ikke vunnet på 28 år, men VGs utsendte har for sin del alltid satset på at Vålerenga skal skåre – og vinne. Han tør ikke gjøre annet nå heller.

– Velger jeg motsatt side, kommer iallfall Vålerenga til å vinne.

Med en høylytt Vålerenga-klan i ryggen og Lyns siste skanse foran seg inntar Delebekk sin yndlingsposisjon: rett bak nettmaskene. Det gir god oversikt, også til målet på den andre siden av banen. Bevæpnet med et digert objektiv konvertert til 600 millimeter, og en 85 millimeter, er det meste på skuddhold.

Manuell

Fotografen, som er blind på det ene øyet, har fleipet med at han skal gå over til autofokus om det andre øyet svikter. Men «nå som autofokusen er blitt bra nok», utnytter han muligheten når han bruker den lange telen. Men på den korte sverger han fortsatt til manuell fokus.

– Jeg vil ha kontroll på hva som skal være skarpt. Dessuten ville nettet blitt skarpt hele tida med autofokus, påpeker Delebekk.

Han har trent veldig mye på akkurat det. Å fokusere raskt. For han har alltid likt og fotografert mye sport. Også lenge før han i 1996 ble 100 prosent sportsfotograf.

– Jeg er opptatt av å kunne flere ting. Men du må trene på det du er god til. Vil du skåre mange mål, må du trene på å skåre mål, sier Delebekk, som mener idrett har det meste en fotograf kan ønske seg.

– Det er action, følelser, underholdning. Og i det ligger også nyheter. Jeg er opptatt av at bilder skal overraske og engasjere. Alt dette får du i sport.

Entusiasme

I VG er han mest Bjørn. Blant andre, særlig i hjembyen Sarpsborg, går han under tilnavnet Dennis. Det skyldes en onkel som mente han var like gæærn som tegneseriefiguren.

«Dennis» var bare guttungen da han begynte å ta bilder for Sarpsborg Arbeiderblad. Der var Jan Morten Andersen en første inspirasjon. Seinere ble Trond Solberg i VG det samme. Men veldig raskt ble Delebekk sjøl et forbilde. Helt siden han som 17-åring begynte på Pressefotografskolen har han tatt bilder som blir lagt merke til. Ofte fra fotballbanen. Men også fra alpine grener, og i seinere år, fra langrenn. Og han virker like entusiastisk og dedikert 26 år og fem unger seinere.

Mot slutten av lange mesterskap kan det riktignok gå på rutinen for en med 150-200 reisedøgn i året. Men så synes han jo det er viktig å avslutte bra. Og det hjelper om han har en finale å se fram til.

– Men jeg er helt ferdig når jeg kommer hjem.

Delbekk kan mer enn actionbilder. Han er ram til å arrangere spektakulære bilder som gjerne involverer mange mennesker, krever en haug rekvisitter eller stram regi. Ideene drodles fram i fellesskap, presiserer fotografen, som klassifiserer sjangeren som underholdning.

Ta sjanser

Selv om sånt kan være moro, er det likevel øyeblikksbildene han liker best. Delebekk tror det noen kaller teft er en kombinasjon av kunnskap og flaks. Og alle de dårlige bildene er det jo ingen som ser.

– Men det er viktig å ta en sjanse hvis man har det ene gode bildet. Sørge for samsvar mellom tekst og bilde. Der er jeg rutinert. Jeg veit hva som funker i forhold til stoffet.

– Hva er et godt actionbilde?

– Det er en klisjé, men det er DET øyeblikket, det som avgjør, samtidig som alt det tekniske er på plass. Det kan være 3-2 skåringen som gjør at Brann vinner. Men det kan likegodt være keeperens kjempebrøler som leder til 2-0.

Det handler om å være litt dristig og fange snakkisen, helst fra en ny vinkel som kan overraske og engasjere. Nettopp det som har vært Delebekks varemerke gjennom mange år. Men det er fortsatt mål han ikke har nådd.

– Det ulitmate bildet er det hvor nyheten har satt seg, men der VG dagen etter har øyeblikket som ingen har sett. Et bilde som kan dokumentere en hendelse på en måte som TV ikke gjør.

Jakter

Delebekk trekker fram handsen til Maradona i VM i 1986. Av tv-bildene får man et inntrykk av hva som skjer.

– Men det er bare en eller to stillsfotografer som har bildet, der du faktisk ser at han handser. Eller ta stavbrekket til Brå. Når avisa dagen etter har akkurat øyeblikket når staven brekker. Det er det ultimate bildet jeg higer etter.

– Men du har ikke tatt noe sånt?

– Nei, jeg har jo ikke det. Jeg føler ikke at jeg har vært i nærheten.

– Bildet som avslørte at brasilianeren holdt trøya til Tore Andre Flo, før det ble dømt straffe i VM 98, er også et sånt tilfelle?

– Ja, men det er faktisk hentet fra TV. Et eget kamera fra svensk TV hadde tilfeldigvis fanget opp situasjonen.

– Var ikke du der?

– Jo, men jeg satt på den andre sida.

Se Delebekks bilder her