Vittige Wang

– Bare gå opp alle trappene til høyre for Fløibanen, så er du der.

Veibeskrivelsen virket litt snau. Men på toppen ser vi straks en fargerik plakat, laget til Knut Egil Wangs utstilling «Traktorland» i vinter. I vinduskarmen ligger eksemplarer av fotoboka med samme navn. Og rett innenfor sitter fotografen sjøl i selskap med Mac’en og ruller med mellomformatfilm. Kontoret deler han ellers med arkitekt Inga Lindstrøm, forfatter Frode Grytten og fotografkollega Helge Skodvin.

Spermbanken

De to fotografene har i en årrekke tilhørt Bergens Tidenes dyktige frilansgjeng. Men de siste par åra har Wang jobbet mest med tre egne prosjekter.

Kontoradressen, Vetrlidsallmenningen, høres ut som det kunne vært hentet fra ett av dem: Reportasjeboka «Dum og andre steder i Norge», som Wang og frilansjournalisten Silje Kathrine Sviggum ga ut i april.

I løpet av halvannet år oppsøkte de to 67 ulike steder med morsomme, særegne navn, men som sjelden eller aldri får besøk av mediene. Steder som Skrukkefylla, Spermbanken, Knullskardet, Thomlebygda, Byluft, Dum og Paradis. Sistnevnte er å finne i Bergen. Og det er også det eneste gatenavnet i boka, Nedre Hamburgersmauet, som ligger i Wangs nærmeste nabolag.

– Hvordan valgte dere ut stedene?

– Turkartene over Norge har registre med stedsnavn. De leste jeg nøye og skrev ned. Så ble satellittbilder sjekket for å se hva som var å hente på de ulike stedene. Veldig bra navn ble prioritert, mens andre ble silt ut om det viste seg at stedet bare var en steinur på vidda, sier Wang.

– I tillegg går mange navn igjen. Også derfor var det fint å kunne se på forhånd hva som virker mest interessant. Bor det folk der, er det lettere å få en god historie.

At akkurat han tente på ideen om morsomme stedsnavn overrasker ikke. Underfundig humor og blikk for det absurde og snurrige har vært et sikkert kjennetegn ved Wang.

Snål

En av hans Masterclass-lærere brukte ordet «wry», som kan oversettes med tørrvittig, om bildene til eleven.

– Jeg har nok en hang til å ta bilder av ting som jeg undrer meg over – det som er litt snålt og snurrig, sier Wang når vi ber ham sjøl beskrive egen stil.

– Jeg er litt kommenterende, spørrende, undrende. Det er noe med hva man legger vekt på når man er der ute.

Et varemerke som kommer enda tydeligere fram i den reindyrkede fotoboka Traktorland, fra i fjor høst. Dypdykket i den særpregede traktorkulturen og ungdommelig råning på Jæren, begynte med en reportasje for BT der Hilde Sandvik skrev teksten, slik hun også gjør i boka. Bildene vant dokumentarklassen i Årets Bilde og ble mange Jæren-turer seinere samlet mellom to permer.

Håndfast

Boka har høstet mye ros. Grafill mente design og bilder var sølv verdt da foreningen kåret årets vakreste bøker, den fikk to gull i en reklamekonkurranse. Den foreløpig siste og gjeveste fjæra i hatten kom i mai da boka ble tildelt den internasjonale designprisen D&AD Awards.

– Men hvorfor traktorer, spør mange. Ingen hadde spurt om det hvis jeg fotograferte biler. Traktorer er kanskje verdens mest underfotograferte kjøretøy i forhold til hvor mange som finnes.

– To bøker på et drøyt halvår er sjelden kost?

– Ja, og det er helt fantastisk å få lov å gjøre det. Å se noe bli helt og ferdig, og ikke minst varig, er en god følelse, sier Wang, som innrømmer at bokutgivelser også har sine vrange sider.

– Den store frustrasjonen er knytta til å få bøkene ut i butikkene. At den fort forsvinner i mengden. Men alle føler nok at forlaget ikke gjør nok for at deres bok skal bli synligere, tror han.

– Og selv om det kan være slitsomt når man står midt oppi arbeidet. Eller føles leit hvis man ikke får den omtalen man håpet på. Det står nå en bok der. Jeg tenker ofte på folk som har viktige jobber og som ikke har noe håndfast igjen etter seg.

Fri og frank

Trønderen Wang havnet i Bergen fordi han ville jobbe i BT. Han likte avisas bildepolitikk og mente det var mye å lære der. Mange vakter og oppdrag er det blitt, men ingen ansettelse. Ikke at han sutrer for det.

– Ser ikke for meg at jeg ville hatt det bedre i en fast jobb enn nå som jeg gjør det jeg vil gjøre. Man kan bli litt bedøvet når man hele tida blir pålagt oppdrag. Mens jeg kan ta de oppdragene som dukker opp og slipper å søke permisjon for å gjøre egne ting.

Prosjektet han holder på med nå fikk Fritt Ord-støtte allerede for tre år siden. Men med to signerte bokkontrakter måtte det svært reisekrevende «Nordmenn i Syden» stå litt på vent. Nå har han noen turer til Gran Canaria bak seg og er kommet omtrent halvveis i arbeidet.

– Det er mye stigmatisering forbundet med dette temaet. Hvert år lager VG og Dagbladet sine skrekkoppslag om nordmenns fyll og fest. Jeg lager mer litt av alt, en samling sydenscener slik jeg har sett det.

Smile av oss sjøl

Wang skaper gjerne debatt, men ser også at hans humoristiske stil ikke er uproblematisk.

– Det er lett å ta folk, noe jeg ikke ønsker. Det gjør det ekstra vanskelig å beholde et komisk skjær.

– Men hva er det du vil fortelle?

– Som med mange andre av mine bilder spør jeg vel hva vi gjør der, hva vi holder på med.

– Gir du noen svar?

– Nei, å få folk til å stille spørsmål har langt større verdi enn svar jeg måtte ha. Vi kan gjerne smile litt av oss sjøl.