Debatt:
«Skal man dømme etter mediedekningen lever vi fortsatt i steinalderen», skriver Fredrik S. Heffermehl.
Foto: Vadim Ghirda / AP / NTB
Journalistikkens krigsforebyggende ansvar
Å kjenne folkerettens regler og stadig trekke dem frem er viktig for at de skal fungere.
Denne artikkelen er over to år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter
Media har lenge flommet over av skremmende meldinger om Ukraina og overhengende fare for krig. Både politikere og militære slipper til med spekulasjoner om Russland kommer til å angripe eller ikke. Men en faktor nevnes altfor sjelden i utenriksdekningen: internasjonal rett.
Skal man dømme etter mediedekningen lever vi fortsatt i steinalderen. Militære og politiske ledere møter ingen spørsmål når de omtaler grove krenkelser av internasjonal rett som selvsagt. Militarisme og krig tillates å dominere samfunn og politikk uten at noen minner om alt som er gjort, i hundrer av år, for å sivilisere internasjonale relasjoner.
I Ukraina-konflikten ser man ingen som minner om pliktene alle medlemsland har etter FN-pakten - å alltid forhandle om fredelige løsninger og aldri å gripe til væpnet makt. Vi har i dag ulike traktater og internasjonale organisasjoner som skal bistå med å opprettholde fredelige relasjoner og vi har fått en permanent straffedomstol for krigsforbrytelser, ICC i Haag. Og, særlig aktuelt i Ukraina-konflikten, vi har OSSE.
Journalistene har en viktig rolle i å verne publikum (og seg selv) mot den katastrofe en ny krig vil være, blant annet med nøkternhet, kritikk og balanse i en spent internasjonal situasjon.
Å kjenne folkerettens regler og stadig trekke dem frem er viktig for at de skal fungere. Det gjelder alle involverte. Media har et viktig ansvar for å sørge for at det skjer, men mitt inntrykk er at journalister konsekvent unnlater å ta dem i betraktning og konfrontere statenes militære og politiske ledere med deres juridiske forpliktelse til å avstå fra våpenbruk.
Til dette vil redaktørene si - ikke skyld på oss, vår jobb er å skrive om verden slik den er. Og jeg vil spørre - ser vi ikke ellers i samfunnet på juridisk bindende lover og regler som en del av «verden slik den er»?
Hvilken journalist vil i 2022 anse kniv og pistol som et «legitimt verktøy» for å løse tvister og skrive uten hevede øyebryn om en person som har planer om å drepe en nabo som har et tre som sperrer utsikten?
