Tidligere Aftenposten-journalist tar oppgjør med interne forhold på tidligere arbeidsplass

I et ferskt Civita-notat tar mangeårig journalist Geir Salvesen et ramsalt oppgjør med sin tidligere arbeidsgiver. I dag er han mest kjent som vinjournalist. Han sluttet i Aftenposten i 2016 for å arbeide uavhengig.

Men Salvesen har lang fartstid som politisk reporter i den ærverdige hovedstadsavisen. Han letter nå på lokket i et uvanlig skarpt oppgjør om interne forhold i Aftenposten. I notatet beklager han seg over at mens venstresiden fortsatt har sine organ, har høyresiden mistet en stemme i avisfloraen etter at den gamle partipressen delvis ble oppløst. 

«Høyre mistet sine. Frp hadde aldri hatt noen. En artikkel i Klassekampen kunne nå like gjerne stått på trykk i Aftenposten. Det ville være bortimot utenkelig for 30-40 år siden,» skriver Salvesen. 

Forskrekkelse

I 2015 gikk imidlertid avisen ut med støtte til et borgerlig byråd i Oslo før kommunevalget. 

«Det var det intern forskrekkelse for. Redaksjonsledelsen måtte da ta et oppgjør på kammerset og si at dersom det var slik at Aftenposten kunne mene at Hillary Clinton var å foretrekke fremfor Donald Trump ved presidentvalget i USA, måtte man kunne mene noe om hvem som burde styre Oslo-politikken. Det ble også vist til at avisen fortsatt holder seg med en liberal-konservativ formålsparagraf.»

Han mener det har kommet flere venstrevridde journalister inn i de gamle borgerlige avisene, mens samme utvikling ikke har skjedd andre veien. 

«Gjennom årene var det også mange med tilholdssted langt ute på venstresiden som hadde kommet til Aftenposten, både som reportere, direktører og sjefredaktør. Ingen fra høyresiden hadde gått den andre veien og blitt ansatt i Klassekampen. Hverken som journalist eller redaktør.»

Diskusjon

Sjefredaktør Espen Egil Hansen forteller at han og politisk redaktør Trine Eilertsen diskuterte i forkant av valget om avisen skulle gi leserne en anbefaling på lederplass.

– På denne plassen tar vi standpunkt 360 dager i året om alt fra formueskatt til bioteknologiloven og utbygging av E-18. For meg er det naturlig at vi også gir vår vurdering på demokratiets festdag. Jeg kjenner meg ikke igjen i at det var noe oppgjør om dette på kammerset. Jeg har vært opptatt av å dyrke en kultur for åpen debatt om publisistiske spørsmål i Aftenposten, og på det daglige evalueringsmøtet var det selvsagt ulike syn på det at Aftenposten tok standpunkt. Det skulle da også bare mangle. Journalister er på sitt dårligste når de går i flokk. Det er mange år siden Aftenposten sist ga råd ved et norsk valg og da skal det selvsagt være debatt. Tiden da Aftenposten er knyttet til ett politisk parti i tykt og tynt, er uansett forbi, sier Hansen.

Han sier det er riktig at Aftenposten har et liberalt, konservativt grunnsyn som er nedfelt i formålsparagrafen.

– Som sjefredaktør er jeg ansatt på denne formålsparagrafen, og det har så langt ikke gitt meg søvnløse netter.

Men det er ikke bare venstrevridde journalister Salvesen beklager seg over. Han mener også at en hverdag der journalister har nettvakter hvor de må følge nyhetsbildet, har ført til mindre speisalisering i mediene. Salvesen viser til at det tidligere var dedikerte journalister som fulgte politikken i bystyret i Oslo. Slik er det ikke lenger.

Salvesen tar også et oppgjør med det såkalte «klikkhoreriet» som han mener fører journalistikken på villspor. 

«I en moderne avisredaksjon er det ofte hengt opp store flatskjermer, slik at man kan følge med på landets mest «klikkede» saker. Og for å se på egen trafikk. Å øke trafikken på egne sider er hovedmålet for enhver digitaldesk. Tall på antall klikk på alle sakene på fronten ligger synlig slik at alle kan se dem.

– Lider ikke av retro-nostalgi

Han ser ingen grunn til å tvile på at kompetansenivået har blitt lavere i redaksjonene. 

– Dette er noe jeg har sett ved selvsyn. Da jeg startet opp som journalist i 1980 , var det mange som hadde spesialansvar. Aftenposten hadde jo en egen politisk avdeling. Det har den ikke i dag. Selv jobbet jeg mange år som stortingsmedarbeider, som var en del av politisk avdeling. Det var til og med folk med spesialansvar for landbruket. Det var en egen avdeling i avisen for kirke og religion. Jeg selv fulgte finanspolitikken, statsbudsjettene og hadde delansvar for å dekke EØS- og EU-forhandlingene. Kravet om å overvåke et område tett var langt høyere. Når journalister i dag må være generalister, øker behovet for å trekke inn spesialister på sitt område. Og å la dem være journalister, sier Salvesen.

– Bærer måten du skriver om nettet på preg av at du tilhører en generasjon journalister som måtte tilpasse dere da digitale flater ble viktigere? Hvorfor er du så negativ?

– Jeg mener ikke jeg er negativ. Alle av min generasjon har måttet tilpasse seg. Journalister og avisledelse. Aftenposten og andre har gjort veldig mye bra. Nettet har vært fantastisk for journalister med en informasjonstilgang som har gjort jobben mye lettere. Og fantastisk for nyhetskonsumenter også. Jeg lider overhodet ikke av retro-nostalgi. Selv er jeg nå blitt uavhengig blogger med hjemmeside på nettet. Sett over 30-40 år mistet vi noe på veien. Men fikk mye annet. Og ofte noe bedre.

Utilsiktede konsekvenser

Han mener også digitaliseringen hadde andre, utilsiktede konsekvenser. 

«Etter hvert ble alle i Aftenposten digitale journalister. Det ble opprettet en egen liten papirredaksjon som enten skulle skumme fløten av andres digitalproduksjon, eller som selv skulle skrive sakene. Den skulle være ansvarlig for alt som kom på trykk i papiravisen.

Det førte blant annet til at journalistene mistet kontakten med sine egne produkter. De visste faktisk ikke hva som kunne komme på trykk under sitt eget navn. Dette var trolig ikke et kvalitetsforbedrende trekk, selv om intensjonene var gode.»

Til tross for ramsalt kritikk ser Salvesen noen lyspunkter. Han mener det er håp for de som vil satse på kvalitet. 

«Den aller siste trenden er imidlertid kjøpsutløsende saker. Og den innebærer godt nytt for redaksjonene. I Aftenposten er det blitt et mønster at godt gjennomarbeidede, seriøse, og gjerne lengre saker, utløser delabonnementer. Desken kan følge tett hvor mange nye som vil betale både for enkeltsaker, og for en periode fremover.»

Lars Akerhaug er ansatt i en deltidsstilling i den borgerlige nettavisen Minerva. Deler av finansieringen av Minerva kommer fra samme kilder som Civita.