Debatt:

Peter Pan og Wendy under en pressevisning på Det Norske Teatret i Oslo i 2007. Foto: Morten Holm / NTB scanpix
Peter Pan og Wendy under en pressevisning på Det Norske Teatret i Oslo i 2007. Foto: Morten Holm / NTB scanpix

Peter Pan Parker og jakten på definisjonsmakten

Har dere vurdert en «more-platforming» av drømmerne, de praktiserende godhetstyrannene og deres likesinnede i blant annet media og akademia?

Published   Updated

Da Peter Pan vendte tilbake til Drømmeland, hadde han vokst opp og mistet evnen til å drømme. Det krevde en happy thought og et barns ærlighet for å lære å fly igjen.

I et innlegg i Dagbladet, skriver forskningsleder ved Universitetet i Oslo, Nina Witoszek: «Både i media og akademia har det blitt fasjonabelt og profitabelt å avdekke menneskelig godhet som et dekke for lumske baktanker og selviske planer.»

Jeg lurer på hvor mange av dagens redaktører og premissleverandører for samfunnsdebatten som en gang i tiden var idealistisk ungdom med en drøm om å gjøre verden bedre gjennom sitt fremtidige yrke.

Hvor mange av dem så filmen «Alle presidentens menn» om Watergate-skandalen, hvor en, den siste tiden, mye omtalt forfatter og journalist gjorde sitt livs scoop, og ble hele bransjens levende legende i tiår fremover - og ville bli akkurat som ham?


Hvor er altruistene i media og akademia? Redaktørkontorene og professoratene kan da umulig være overtatt en gjeng Ayn Rands og Jordan Petersons? Jeg husker da heltene våre var nettopp en gjeng med altruistisk tankegang ... Supermann, Ole Brum, Ghandi, Dalai Lama…

Filmene hvor heltene var journalister som avkledde korrupsjon og maktmisbruk, den ukorrumperbare politimannen som ofret alt for rettferdigheten, for ikke å nevne det ene barnet som forandret verden gjennom å gjøre noe godt, kun mot at du gjorde noe godt for noen andre...

 Hvem av dere har ikke sett filmen «Pay it Forward» sitert i facebookfeeden deres? Eller kanskje sitert den selv?

Vi drømmer tilsynelatende forgjeves om at slike folk skal dukke opp, for så å mistenkeliggjøre dem når de gjør det. Og vi forventer fremgang? Når de som kan bringe den fremgangen er de samme som anklages for godhetstyranni, påtatt empati og for å ha skjulte, selviske motiver? Har kynismen virkelig tatt såpass overhånd? Er troen på det gode i mennesket blitt et ønske som vi ikke ønsker oppfylt? Hva skjedde med drømmerne som tror på drømmen?

 Hva skjedde med drømmen som vi drømte skulle bli virkelig?

Det å bråvåkne fra en drøm, er ikke annet enn en mulighet til å ta stegene mot å oppfylle den. Å leve i et mareritt, er riktignok en fæl drøm, men å avskrive muligheten til å beseire hva som helst i en drømmetilstand, er å akseptere marerittet og ikke vite hva en drømmeverden er. Å våkne fra et mareritt er, en drøm, hinsides noe annet. Ironisk nok: å våkne.

Når du våkner fra et mareritt, til en verden hvor virkeligheten speiler marerittet, så er det å miste evnen til å drømme det verste som kan skje, da drømmen ikke kan oppnås uten først å ha å blitt drømt.

«Du drømmer, gutten min!» - gapskratter kynikeren.

Ja, selvsagt. Fordi du ser ut til å ha mistet evnen. Eller viljen. Eller viljen til å ta i bruk evnen. Eller evnen til å mane frem viljen. Til å tro på det gode i mennesket. At det beste i deg selv kan bringe frem det beste i noen andre. At å tro på det at noen som faktisk vil deg godt, selvom du vil dem vondt, jo, de finnes. At du er alt for jævla ung til å være så forbanna kynisk! 


Eller for gammel til å ikke vite at det er kun de som er gale nok til å tro at det finnes noe godt, selv i den verste, er de som kan bringe det frem i dem. Hvor på veien mistet dere troen på drømmen om det mennesket som går forbi deg hver dag? Hen som ser deg i øynene og spør: «hvordan har du det?»

Er troen på det gode i mennesket blitt et ønske som vi ikke ønsker oppfylt?

...så: hvordan har du det?

Og hvilke hensikter kan jeg muligens ha, med å spørre om noe sånt? ...føles det godt å føle på det å bidra til at noen får lettet på det følelsesmessige trykket? Ja. Jo, det gjør det.

Er det egoistisk å gjøre det?

 ...vel, du skal være bra kynisk om du mener at ren samvittighet og gleden over å vite at man har gjort noens dag litt bedre, er en en glede som bunner ut i egoisme. Men det er kanskje noe off-topic.



Hva vil jeg med dette? Jeg vil at du skal drømme en dagdrøm. Drøm en dagdrøm som da du var et barn. Om du har barn, drøm om den drømmen du drømmer om for dem; men drøm den drømmen for alle og enhver. Drøm den hardt, og spør deg selv hva du kan gjøre for å oppfylle den. 

Er den drømmen fin? Hva er første skritt mot å virkeliggjøre den? Er det virkelig å mistenkeliggjøre de som setter den drømmen til livs, eller å sørge for at de også heller må gjøre det de kan for å våkne fra ditt mareritt? ... bare for å igjen drømme om den samme drømmen de drømte, som de allerede var på vei til å sette til livs? Eller er det å gjøre som dem? Å tro på den drømmen, den drømmen som du drømmer om for dine barn, men kanskje ikke for naboens - at de som kan gjøre den drømmen virkelig, kanskje er kid-en din, og naboens, sammen?
 
Om bare du hadde troen på at de kan, de vil, og at de klarer? Uten å lure på om disse kidsa egentlig vil mele sin egen kake?

Det finnes gode folk. Langt fler enn kjipe folk. 

Men: «Både i media og akademia har det blitt fasjonabelt og profitabelt å avdekke menneskelig godhet som et dekke for lumske baktanker og selviske planer.»



Det er en debatt gående om «no-platforming» - har dere vurdert en «more-platforming» av drømmerne, de praktiserende godhetstyrannene og deres likesinnede i blant annet media og akademia?

I filmen «Hook» med Robin Williams, om Peter Pan, hvor Peter Pan har flyttet fra Never Never Land, til Jorden, blitt en sur gammel gubbe, og glemt hvem han en gang var, befinner han seg foran sine gamle kamerater i det han blir minnet på det. «Oh, there you are Peter! Peter, you’ve grown up, you promised never to grow old» sier den gamle, evigunge vennen, kjærlig. Det hele er ganske tårevått og vakkert.

En annen fiktiv Peter, Peter Parker, kunne kanskje ha valset inn i en del redaksjoner i verden i dag, og kjærlig sagt: «Mr(s) Editor! You’ve grown up, you promised never to turn into J. Jonah Jameson.»

Så, presse og akademikere: har dere, blant dere selv, tatt debatten, med påfølgende refleksjon om bransjens innflytelse på folks tankegang?

Gjør det, mens dere drømmer en dagdrøm. Om drømmen dere en gang drømte, før dere flyttet fra Never Never Land til en storby på Jorden.

Lunkent tips, med potensiale for mykji varme. 
 




Hilsen et tidligere barn som vokste opp og så seg tilbake.