I slutten av januar var presseetikk igjen et tema i debattspaltene i Tønsbergs Blad. En av sakene handlet om eierskapet til konkurrenten Vestfold Blad. Striden sto i hovedsak om det hadde vært noen form for hemmelighold knyttet til dette eierskapet.
TB hevdet at Vestfold Blad skjulte sine eiere, og ikke engang ville oppgi dem på direkte spørsmål. Noe som igjen førte til at TB mente leserne var unndratt muligheten til å bedømme om Vestfold Blad er en fri og uavhengig avis. Bakgrunnen for denne konklusjonen er at den største eieren i avisen er et selskap der sentrale personer i Brunstad Christian Church (BCC) har eierinteresser. TB fokuserte også på at Vestfold Blad har en stoffutvekslingsavtale med Stokkeforum - som igjen er tett knyttet til BCC og trossamfunnet Den kristelige menighet (også kalt Smiths Venner).
Vestfold Blad hevder på sin side at TB kun ble avvist av bedriftens styreleder da de ville ha informasjon om eiernes religiøse tilknytning. Vestfold Blad mener de selv har vært åpne rundt alle relevante sider ved eierskapet, at ”leserne for lengst har fått denne kunnskapen gjennom vår egen avis” og at opplysningene ”ligger åpenlyst i Brønnøysundregisteret og en rekke andre steder”.
Ifølge Vestfold Blad er stoffutvekslingsavtalen med Stokkeforum, når det gjelder saker om Brunstad, begrenset til å omhandle innhenting av relevante opplysninger og fakta. Videre forteller avisen at det journalistiske hovedansvaret i saker som omhandler Brunstad, alltid er lagt på andre medarbeidere i redaksjonen og redaktøren selv. Vestfold Blad mener TBs reelle motiv er å undergrave og svekke tilliten til en brysom aviskonkurrent, og avviser kravet om bekjennelsesplikt for aksjonærene i eierselskapene.
Vestfold Blads redaktør Marianne Henriksen stilte spørsmålet ”Hvorfor lyver TB?”, i forbindelse med at hun følte seg beskyldt av avisen for å være en av dem som ”skjulte sannheten om Vestfolds Blads eiere”. Svaret fra TBs ansvarlige redaktør, Håkon Borud, lød ”Vi har altså ikke hevdet, slik Henriksen feilaktig påstår, at redaktøren har skjult noe som helst.” Jeg mente det var problematiske sider, i presseetisk forstand, både ved dette tilsvaret fra avisen og i en leder som besvarte etikkritikk knyttet til en annen og urelatert sak. Derfor sendte jeg følgende innlegg til TB:
Hvorfor svarer ikke TB?
Det har de siste dagene blitt publisert påstander om manglende presseetikk i Tønsbergs Blad. Noen blir besvart – andre blir oversett.
Den første påstanden kommer fra redaktør i Vestfold Blad, Marianne Henriksen. Hun påstår at TB lyver. Henriksen mener hun er blir beskyldt av TB for å være ”en av dem som skjuler sannheten” om eierne i Vestfold Blad. Videre skriver Henriksen at hun: ”Angivelig skal ha avvist å svare på spørsmål knyttet til dette.” Spørsmål hun mener hun aldri har blitt stilt. Denne påstanden blir besvart på en ryddig måte av TBs ansvarlige redaktør Håkon Borud. Han skriver at ”Vi har altså ikke hevdet, slik Henriksen feilaktig påstår, at redaktøren har skjult noe som helst.” Dette er et svar det går an å forholde seg til. Da kan vi som avislesere selv finne tilbake i avisen og lese hva Tønsbergs Blad faktisk har skrevet om saken, og gjøre oss opp vår egen mening om hvem av redaktørene som bommer.
Hjelp til dette får vi når vi leser følgende utdrag fra Boruds kommentar Hvorfor skjuler avisen eierne? (18.01.12): Først ingressen: ”Norske medier og norske redaktører skal kjempe mot hemmelighold. I så måte svikter Vestfold Blads eiere og redaktør.” Senere i kommentaren kan vi lese: ”Ytterligere problematisk blir det når ledelsen i avisen heller ikke forstår viktigheten av åpenhet.
Da har man som redaktør glemt sin alle viktigste jobb som medieleder – å slåss for åpenhet der maktmennesker forsøker å skjule sine spor.” Borud skriver også at ”…avisledelsen selv på direkte spørsmål nekter å oppgi hvem som eier majoriteten av aksjene i selskapet?”. Redaktør Henriksen føler seg som en del av ”avisledelsen” – ikke rart siden hun i bildet til den tilhørende nyhetssaken om hemmelighold, blir presentert som nettopp ”Avisledelsen” sammen med ansvarlig utgiver Sverre Aamodt.
Riktignok avslutter Borud kommentaren med påstanden om at Henriksen leder en avis preget av hemmelighold fremfor åpenhet – og at hun ikke bør akseptere dette, selv om det hemmeligholdet kommer fra egne eiere. Likevel står vi altså igjen med en påstand om at Henriksen svikter i kampen mot hemmelighold, at hun ikke slåss for åpenhet og at avisledelsen (hvem nå det måtte være) ikke svarer på direkte spørsmål. Det er lett å forstå at Henriksen føler hun blir anklaget for å skjule sannheten. Når man leser Boruds avslutningsreplikk, kan en mulig tolkning av kommentaren være at Borud kun kritiserer Henriksen for manglende kamp for åpenhet – og ikke for å skjule noe. Selv om viljen skal være god for å lande på denne tolkningen.
En annen påstand om manglende presseetikk kommer fra lokalpolitiker Gard Schømer og hans ektefelle Annette Schømer (25.01.12). Paret er sterkt kritiske til hvordan TB har belyst dekningen av det faktum at Høyre-politikeren og hans kone ble saksøkt for huskopiering. De påstår at TB refererer dommen, via forsiden, på en måte som er direkte feil. Ekteparet beskriver videre sin forståelse av dommen på en måte som, for et utrent juridisk øye, står i skarp kontrast til den dommen som ble referert på TBs forside. Hvorfor svarer ikke TB på disse påstandene? Er TBs måte å innrømme feil å velge ikke å svare? Avisen benytter sin leder, 26.01.12, til å kommentere innlegget fra ekteparet. Lederen blir innledet med å referere dommen i en litt ny språkdrakt. Dette skjer uten at en linje blir brukt til å unnskylde eller forsøke å få leseren til å forstå det manglende samsvaret mellom måten TB først refererte dommen og måten ekteparet oppfatter den. Da kan det ikke oppfattes som et svar.
Isteden bruker avisen deler av lederen til grundig å forklare Schømer at politikere og maktmennesker må følges ekstra nøye av mediene. ”De fleste politikere, og en lang rekke andre med fremskutte samfunnsposisjoner vet at det er slik, og at det må være slik”, leser vi i lederen. Som dermed implisitt forteller oss at dette er noe som Schømer ikke har forstått. Jeg synes det er vanskelig å tolke Schømer slik ut fra ekteparets leserinnlegg. Innlegget kritiserer ikke at det har vært skrevet om saken, at ektemannen som politiker må tåle et sterkere medielys enn andre eller at det forventes større grad av skjønnsomhet og aktsomhet av politikere enn andre. De kritiserer derimot måten Tønsbergs Blad har belyst saken. Det er ikke alltid en nøytral handling å belyse en nyhetssak. Valg av vinkling, overskrift, ingress og billedbruk bestemmer mye av den holdningen og forståelsen leserne sitter igjen med fra kompliserte saker. Dette virker TB svært lite lystne til å debattere. Det samme gjelder påstander om at avisen konsekvent ser ut til å velge å framstille de anklagede så skyldige som mulig.
Marianne Henriksen utfordret Håkon Borud, blant annet gjennom å vise til et jobbintervju der hun skriver at hun av sistnevnte ble bedt om greie ut om ”Hvor langt hun var villig til å strekke vær Varsom-plakaten”. Hun ble møtt med at hun har ”uredelig og lite vakker argumentasjon” og at hun bedriver ”personlig skittkasting”. Om Borud mener de aktuelle etiske retningslinjene bør tøyes eller om man skal være bevisst på å holde seg godt innenfor disse, fikk vi ikke et klart svar på. Kanskje man burde tatt den debatten. Begge de to overnevnte sakene tyder på det. Jeg hadde kalt det for åpenhet.
Innlegget mitt ble møtt med følgende respons fra avisens redaktør Morten Wang:
Hei!
Denne debatten har vi nå avsluttet. Vi mener vi har besvart alle relevante spørsmål og latt de forskjellige meningene slippe til. Er det likevel noe du vil ha svar på, kan du henvende deg til ansvarlig redaktør Håkon Borud, håkon.borud@tb.no Han svarer deg gjerne.
Med vennlig hilsen
Morten Wang
redaktør
Mediehuset Tønsbergs Blad
Tønsbergs Blad er i sin fulle rett til å avvise leserinnlegg. De mottar sikkert mange og må selv avgjøre kvaliteten og aktualiteten på disse. Det hører også med til historien at jeg ved to tidligere anledninger, i forbindelse med andre saker, har fått rikelig spalteplass i avisen for å kritisere deres presseetikk. Det jeg stusser over er Wangs begrunnelse for å avvise innlegget: TB har avsluttet debatten, fordi alle relevante spørsmål er besvart og de forskjellige meningene har sluppet til.
Jeg mener presseetiske debatter av generell karakter aldri bør avsluttes. Aller minst av de som sitter på definisjonsmakten og bestemmer hva som skal komme på trykk. Vær varsom-plakatens punkt 1.4 beskriver pressens plikt til å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle. Mitt innlegg var koblet til hvordan Tønsbergs Blad gjennom bruk av definisjonsmakt, hån og nedlatenhet mot meningsmotstandere og uredelige virkemidler, forsøker å vinne tilslutning for sitt syn på virkeligheten.
Den debatten synes jeg det er vanskelig å skjønne at Tønsbergs Blad mener å ha avsluttet. Jeg kan nemlig ikke se at de noen gang har deltatt i denne debatten.
Erlend Vinje er tidligere frilansjournalist i Tønsbergs Blad og er i dag stipendiat ved Høgskolen i Oslo og Akershus og skriver doktoravhandling innen utdannelse og læring.
