Håkon Gundersen i Morgenbladet er vinner av NTBs språkpris. Dra ut og møt intervjuobjektene, oppfordrer han

Da Dagens Næringsliv for et par år siden raljerte over hvor mange priser som blir delt ut i mediebransjen hvert år, lo Håkon Gundersen godt. Han var enig i at det nok var for mange priser. Det har endret seg.

– Da jeg ble oppringt og fikk vite at jeg skulle få NTBs språkpris, var det ikke for mange priser. Jeg tenkte det var fint, sier Gundersen.

Vi møter ham over en kaffekopp i Bergen sentrum. Noen timer før han skal på scenen for å motta prisen. Gundersen er ydmyk hva gjelder prisen. Han viser til juryen som består av det han kaller ordentlige språkfolk. Og etter 15 år i Morgenbladet tenker han på avisen som en motkultur til resten av bransjen. Det er ikke gitt, mener han, at de blir sett av resten av mediene. Ukeavisen holder med på sitt.

Sammenlignet med andre har han god tid. Begunstiget, sier han selv. Gundersen gestikulerer ivrig mens han forteller at han bruker tid på å få schwung på tekstene. Det skal være driv og tempo i dem. Og det må skje noe i hvert eneste avsnitt.

– Det typiske er at jeg blir så opptatt av stil at jeg glemmer fakta. De tørre tingene. Ofte ender de med å bli en sak i saken. Dette er ofte det jeg leverer sist, til redaktørenes frustrasjon.

Deadlinesyken

Han kaller det en sykdom. Forholdet til deadline. Ifølge ham selv virker det i hvert fall som om den nåværende ledelsen i redaksjonen har lært å leve med det. For ting kan komme i siste liten. Det er litt avhengig av hva slags tekster han skriver.

For skriver Gundersen aktueltintervjuet helt i begynnelsen av avisen, jobber han nesten som en dagsavisjournalist. Da bruker han en halv dag på research, intervjuer vedkommende på torsdag og leverer før han går hjem. Morgenbladet går i trykken på torsdag.

I det disse sakene tilstreber han seg å snakke på sin måte. Noe som gjenspeiles i teksten. Da er det viktig for ham at også intervjuobjektets stemme kommer fram. Altså måten de snakker på. Eller omveier de bruker for å komme til poenget.

– Å snakke med folk er en viktig del av journalistikken. Det gir liv i teksten å la dem få snakke som de gjør. En knalldyktig og supertørr byråkrat skal få snakke som en knalldyktig og supertørr byråkrat. Og sleivete FRP-politiker skal få sleive i vei.

Tekstene redigeres. Selvsagt, men da handler det om å forkorte uten å komprimere setningene. Det har gitt gode tilbakemeldinger. Intervjuobjektene er ifølge Gundersen uvante med å bli intervjuet av folk i ukeaviser som har hatt godt med tid til å undersøke i forkant av intervjuet. Det smigres av at journalisten kjenner dem.

Leser tekstene høyt

Gundersen har noen tips til språket. Et av dem kan bidra til å skape frustrasjon, dersom du sitter i åpent landskap. Han leser høyt fra tekstene.

– Jeg tror mine kolleger i kontorlandskapet, som vi dessverre har, ler. Jeg lager så mye lyder. Jeg går frem og tilbake og snakker gjennom tekstene.  Altså jeg leser høyt og ser på overganger og flytter på avsnitt. For eksempel for å finne ut av om fem setninger hører godt sammen.

Han har bakgrunn fra radio. Noe er hentet fra tiden i NRK. Mye er personlighet. Gundersen karakteriserer seg selv som abrupt og plutselig. Om noen klager? De andre lager en lyd de óg, røper han.

Med reportasjen arbeider han på et helt annet hakk. Da brukes lang tid på språk og et hav av tid går til research. Ofte går han tilbake og søker i gamle artikler og lar seg smitte. Han forteller at gjennom sine besteforeldre har han arvet replikker og vendinger fra Napoleonstiden. Noe han mener burde være like anvendelig i den digitale tidsalder.

Desken er fabelaktig, sier han, som verdsetter når språket blir inspirert av tidligere tider, og at de samtidig modererer ham. Til tider bruker han også ord som ikke står i ordbøkene, men som han mener mange har hørt. I somme tider (noen ganger) eller Forlein (fri for) er to eksempler han kommer på over kaffekoppen.

Må mer ut av redaksjonene

En kjepphest prisvinneren rir er at journalister må ut. Det har med språket å gjøre. Språket til dem som intervjues blir bedre når de møter journalisten. Det blir mindre formelt og får høyere temperatur. Eller en egenart.

– Det tar mer tid, samtidig er jeg veldig glad i bilturen tilbake fra et intervju. Med råmaterialet kvernende og redigeringen er i gang i hodet. Jeg sitter og skriver på gule lapper mens jeg kjører. Når jeg kommer fram er dashbordet nedklistret med lapper.

Det er mer rederlighet ved å treffe. Da Gundersen var ansatt i NRK jobbet han med programposten «Sånn er livet». Her arbeidet han med Åshild Ulstrup, Astrid Brekken og Wenche Margrethe Myhre. De tre har vært forbilder i å komme seg ut av redaksjonen gjennom den sin sosialjournalistikk.

– De fikk formiddags-Norge til å går mens de oppsøkte ofte. For dem var det en æressak å møte folk. I hvert fall vanlige folk. 

Journalister sitter nok for mye inne, mener han. Gundersen mener det er paradoksalt at teknologien som skulle bringe journalister ut av redaksjonene også har ført til at vi sitter mer inne på kontoret. Eksempel til etterfølgelse er han likevel ikke. Han har god tid. Desken er trygg. Likevel er kan det være enerverende for andre å lese tekstene hans. Gundersen smiler og forteller at tekstene er for stykket opp og inneholder av og til for mange artigheter.

Generelt mener han det er noen rigide sjangerkrav vi burde droppe i mediene. Det virker som om redaksjonene er for opptatt å formidle teksten via teknologi. Derfor blir det sjelden vendinger og tekster som overrasker.

– En god tekst skal overraske. Leserne hopper nedover i en tekst, det skal vi være klar over, men vi skal ikke skrive det på en slik måte.

Juryens begrunnelse

Fra begrunnelsen:

«Prisvinneren er en språklig mester som bruker hele språkets register. Han krysser sjangre, er uredd, kreativ og underfundig. Han bruker det nære til å skrive om det store, og personlige betraktninger blandes med fakta. Selv om tekstene kan virke enkle, inneholder de ofte flere lag. Vinneren av den tiende språkprisen har en egen originalitet som skiller seg fra andre penner i norsk presse. Han er glitrende på spørsmål/svar-formatet og evner å stadig overraske leseren.»

Juryen har bestått av juryleder Therese Manus, Norsk kommunikasjonsforening, Arnfinn Muruvik Vonen

professor, Institutt for internasjonale studier og tolkeutdanning, Høgskolen i Oslo og Akershus og tidligere direktør i Språkrådet, språksjef Ragnhild Bjørge i NRK, tidligere sjefredaktør Sverre Tusvik i Det norske Samlaget og språkansvarlig og kursholder Rune Wikstøl i NTB.