Metaforen er mer enn en språkblomst

• Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Metafor er ord, språklige uttrykk eller ulike former for billedspråk, som brukes med overført betydning. Det vil si at vi snakker eller skriver om en ting for å uttrykke en annen ting. En metafor er en sammenligning der sammenligningsordet ikke er med.

Ofte ble metaforen betraktet som en språkblomst til pynt ved høytidelige anledninger, eller noe spesielt for diktere eller retorikere (talere), mens den i virkeligheten er en del av hverdagsspråket.

Språket vårt er fullt av dem, og de påvirker måten vi tenker på og ser verden på; de endrer rett og slett vårt syn på virkeligheten, oftest ubevisst. Ja, selve livet er et spill: Jeg tar «sjansen». Hvis du «spiller kortene dine riktig», kan du klare det. «Bordet fanger», (handlingen eller uttalelsen er ugjenkallelig, bindende). «Terningen er kastet», (en viktig avgjørelse for fremtiden er endelig). Du «spiller høyt spill», (tar stor risiko).

Metaforen er avgjørende for et godt språk, samtidig som metaforforståelsen øker når ordforrådet øker. Mange av metaforene bidrar faktisk til at elever lærer begrep raskere, at det «går et lys opp for dem», (forstår plutselig sammenhengen). Men bevisstheten bør økes, slik at man kanskje også ser at mange av uttrykkene henger sammen, som for eksempel «være spydig», «bli såret», «ha en skarp tunge», «det stakk i meg». Når man «føler seg som et hår i suppa», føler man seg mislikt, og alt annet enn velkommen.

Bilder er faktisk en grunnleggende del av språket; vi «mister» bussen; «vi faller i staver», (blir åndsfraværende eller uoppmerksom pga. noe); «kaprer» en kjæreste; «sluker» bøker; «har et godt øye til noen»; er «på hæla», (er i en alvorlig eller kritisk situasjon), vi «brenner inne» med noe, osv.

Språklige bilder har altså en såkalt overført betydning. Når bestemor kaller barnebarnet sitt for sin lille solstråle, sammenligner hun barnet med noe hun kjenner til og synes godt om, nemlig solstråler som varmer og gleder oss. Et «persilleblad» er en vanlig betegnelse på en sart og følsom person, ofte med en snev av ironi. «Et «hespetre», er en stygg og trettekjær kvinne, synonymt med «en xantippe», (stakkars Sokrates).

Sammenligninger gjør ting lettere å forstå: Det han sier er bare «oppgulp» fra boka. Hun må «få det inn med teskje». Han fikk «solgt inn» ideene sine i bystyret.

Kroppen forsyner oss med svært mange metaforer: «Snakke rett fra leveren», (si sin ærlige mening). «Granske hjerte og nyrer», (sinnets innerste tanker). Vi «bærer hodet høyt» av stolthet, vi «stikker hodet i sanden», når vi ikke vil «se virkeligheten i øynene», og vi «stikker hodene sammen» for å rådslå eller konspirere, vi «stikker hodet frem» for å vise oss, vi «står på hodet» for å greie noe eller gjøre noen «til lags». «Kreve / forlange noens hode på et fat», vil si å stille noen til ansvar, og kanskje bli straffet eller avskjediget. Og det er viktig «å ha øynene med seg», (være observant eller påpasselig). Vi «gjør store øyne» av forbauselse. Vi «lukker øynene» for det vi ikke vil se eller erkjenne, og «ser i øynene» det vi innser eller erkjenner. Vi har «øye for» det vi har «sans for», (liker) eller forstår, og har «et godt øye til» noen vi synes godt om eller svermer for. Han som «ikke kan få øynene fra» en vakker kvinne, bør passe seg, kanskje blir han møtt med: «ta øynene til deg». Vi kan rett og slett få «så ørene flagrer», (kraftig kjeft). Da gjelder det kanskje å «vende det døve øret til», (late som man ikke hører eller forstår), eller rett og slett «la der gå inn det ene øret og ut det andre», og ikke la det gjøre det minste inntrykk. Her kunne man holde på i det uendelige.

Mange språk bruker samme begrepsområde i metaforene, mens uttrykkene varierer. På norsk heter det «å brenne / (bryte) alle bruer» når et forhold gjøres uopprettelig. Engelskmennene «brenner båtene», mens man i den arabiske kulturkretsen «dreper sine kameler».

Ved norskopplæring av dem som er nye i landet kan man gjerne sammenligne med deres morsmål, for mange av bildeskjemaene brukes også der, selv om uttrykkene har en annen klesdrakt. Det letter læringen.

Så «hatten av» for metaforene!