«Seierstads svertekampanje»

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få sympati for bokhandleren i Kabul vs. Åsne Seierstad. Men etter å ha blitt utsatt for Seierstads metoder, er jeg kommet i tvil.

Enhver journalist kan begå feil, bruke uheldige formuleringer som gir utilsiktet mening. Med Seierstad er det noe annet: en utstudert meode, der objektet kun er råmateriale for hennes eget prosjekt. Newsweeks redaktør Tina Brown hadde bedt henne skaffe hva som helst «on that man». Seierstad skulle levere. Da spilte sannheten mindre rolle.

Jeg møtte Seierstad til intervju på Pascal 2. august. Det var hennes valg. Hun kom på sykkel. Seierstad la opp til en fortrolig, tillitsfull samtale. Hun bruker empati som virkemiddel. Min forståelse var at vi var on the level, dvs. at hun forsto kontekst og situasjon. En meget spesiell situasjon. En uttalelse om Roger Andresen sa jeg ikke egnet seg på trykk, da den kunne misforståes. Seierstad tapet og noterte. Jeg trodde jeg var i trygge hender. Hun fortalte at hun hadde snakket med mange kjente navn. Jeg var bare en blant mange, jeg regnet det hele mest som background.

Andre har bebreidet meg at jeg ikke selv tapet storyen. Sorry, jeg har det med å stole på mennesker, jeg vil gjerne ha det som utgangspunkt. Det tror jeg Seierstad forsto, og hun utnyttet det. Som en con man.

Tiden gikk, og plutselig var Newsweek der, tiårsnummeret for 9/11, og avsnittet om undertegnede var ugjenkjennelig. Seierstad hadde klippet, kondensert og lagt ord i min munn som jeg aldri hatt sagt. Selv var hun frekk nok til å si at jeg var «pinlig nøyaktig gjengitt». Men hvorfor ville hun da ikke utlevere lydbåndet, så det kunne fastslås hvem som snakket sant?
For øvrig: Seierstad har selv fortalt til en tredjepart at Newsweek stivet opp storyen med adjektiver om undertegnede. At Seierstad ikke forsvarer sitt intervjuobjekt, men angriper det, sier noe om hennes etiske standard. For Newsweek betyr renommet til en nordmann null og niks. Men Seierstad burde forsvart intervjuobjektet. I stedet gjorde hun det motsatte.

I forlengelsen av dette bruker hun opplysningen om at hun er truet og legger det ved mine føtter. Dette sier mye om Seierstad. Det er tredje gang Seierstad gjentar dette. Leif Gjerstad burde stilt et opplagt spørsmål: Hvordan vet hun hvilket miljø truslene kommer fra? Det kan hun selvsagt ikke vite, men hun får uimotsagt legge det ved documents og undertegnedes dør.

Hun har skrevet dette i Samtiden, i Sydsvenskan og nå i Journalisten. Det tyder på en bevisst kampanje, for å sverte. Seierstad skriver at det er første gang hun beskriver en smerte i det norske, men hun har åpenbart et behov for å finne noen å legge skylden på. Det kalles vendetta, og bør være journalistikken fremmed.

Hans Rustad er redaktør for nettstedet document.no.