- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
«Vi kan vel gå ut fra at man i dag
ikke trenger å begrunne at lovgivende eller utøvende myndigheter (...) ikke har
noen rett til å bestemme hva folk skal mene og hvilke doktriner eller
argumenter de skal ha lov til å høre», skrev filosofen John Stuart Mill. I 1859. Han var åpenbart ikke helt sikker,
siden det var starten på hans verk som sterkt argumenterte for ytrings- og
trykkefrihet. Nå er hans drøm blitt virkelighet: Etter årtusenskiftet har
digitaliseringen medført en demokratisk revolusjon. Alle som vil kringkaste
sine ytringer, når som helst.
Likevel er Kjersti Løken Stavrums
nye bok «Uhørt» en påminnelse om at frihetene stadig må jobbes for. Og hun
stiller vonde spørsmål ved hvilken rolle redaktørstyrte medier tar i den kampen
nå.
I boken forteller den tidligere
lederen for Ytringsfrihetskommisjonen om hvordan de oppdaget en snodig skjevhet
i aktuell forskning: Alt handlet hvilke problemer digitaliseringen har skapt.
Kommisjonen fant «ingen undersøkelser som hadde tatt for seg de
positive effektene av digitaliseringen».
Forskningen spant rundt nettroll,
ekstremister, trakassering og netthets, hat og bedrag og fake news og
dickpicks.
Del av
problemet
Løken Stavrum oppsummerer at vi er
«ensidig opptatt av de vanskelige sidene ved den nye digitale offentligheten.
Vi legger sjelden, nesten aldri, vekt på at vi i det store og hele har fått
større tilgang til informasjon og bedre muligheter for å meddele oss».
Noen i media som kjenner seg
igjen? Det burde det være.
Vi er selvsagt like
problemorienterte som forskerne – det henger gjerne sammen, siden de er blant
våre beste kilder. Vi får da også vårt pass rettmessig påskrevet i boken, som
en del av det Løken Stavrum interessant nok kaller «Det problemindustrielle kompleks».
Hun finner en naturlig forklaring i journalistikkens like naturlige dragning
mot konflikt.
Hun kunne føyd til at det også
begrunner seg i journalistikkens problematiske forretningsmodell:
Digitaliseringen splintret vårt
publiseringsmonopol, og plasserte samtidig gigantiske tappekraner i våre
tradisjonelle inntektsstrømmer. Reuters Institute gjør for eksempel i sin rapport om
mediebruk i 2023 et nummer av den britiske innholdsskaperen V. L. Spehar, som
driver Tiktok-kanalen @underthedesknews (ja, nyhetene leses fra under en pult).
Spehars mest sette innslag har 2,5 millioner visninger. Antagelig representerer
flesteparten av seerne de tradisjonelle medienes våte, uoppnåelige drøm:
Generasjon Z.
Dette gir redaktørstyrte medier en
helt reell konkurranse: Den tiden publikum bruker på Tiktok og Snap, kan de
ikke bruke på VG eller lokalavisa. Mediene mister inntekter, må nedbemanne, og
samtidig kaste penger på forretningsutvikling. Digitaliseringen treffer oss
rett i pungen. NRK har beregnet at norske medier måtte kutte kostnader med nær
1 milliard kroner i 2023.
Del av sensuren
I tillegg kommer de faktiske og
praktiske redaksjonelle problemene denne demokratiseringen har skapt for oss.
For å nå publikum må vi publisere på tredjeparts-plattformer vi ikke har
kontroll på, som åpenbart ikke har samme forståelse som oss av redaktøransvaret,
og som attpåtil har tar både publikummet og annonseinntektene våre. Og når vi
bruker digitaliseringen til å invitere publikum inn på våre egne plattformer,
skaper vi kollisjoner med jus og vår egen etikk, og blir tvunget til å bruke
penger og kompetanse på moderering.
Alt i alt er det kanskje ikke så
underlig at mediene er «snurtifisert», og også redaksjonelt fokuserer på
problemene ved digitaliseringen.
Men problemet for mediene oppstår
når Løken Stavrum stiller det like naturlige som nådeløse
oppfølgingsspørsmålet: Hvem har nytte av at denne demokratiseringen fremstilles
problematisk?
«Når ytringsfriheten utvides, har
det alltid knaket i det etablerte ytringsrommet. Den rådende maktens språk,
forståelse og arenaer blir utfordret, og som alltid før akkompagneres dette av
dyp bekymring hos de som må justere seg etter endringene», mener Løken Stavrum.
Nye, frustrerte og ofte dårlig formulerte stemmer, gjerne fulle av capslock og
utropstegn, møtes med misbilligelse, latterliggjøring og nye lovforslag.
Del av
makten
I boken siteres den danske juristen
og ytringsfrihetseksperten Jacob Mchangama på begrepet «elitenes panikk», en
beskrivelse av «reaksjonene når demokratiske regjeringer og institusjoner møter
en reell eller innbilt krise med påstander om desinformasjon og krav om å stramme
inn ytringsfriheten». Jeg forstår begrepet slik at makten ikke tar hat og hets
på alvor som frustrasjon. I stedet kontrer makten med innstramninger og
reguleringer av retten til å ytre seg.
I så fall gjør vi i mediene oss
til en del av makten, med vårt fokus på digitaliseringens konflikter og
utkantvansker, og med å møte frustrasjon i hat- og hets-klær med moderering og stengning
av kommentarfelt.
Dette er også forståelig. Vi i
mediene synes også det er ubehagelig med kjefting og usakligheter, hets og
frustrerte utropstegn. Det er ikke vårt språk. Vi vil ikke ha det i våre
spalter. Vår «trade» er fakta og presisjon, ikke grovkornede følelsesutbrudd. Vi
deler elitenes misbilligelse.
Problemet er selvsagt at denne
posisjonen fort kommer i brutal kontrast til vår rolle som vaktbikkje – mot makten.
Det er som kjent «pressens oppgave «å
beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra
offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre». Det er
antagelig ikke spesielt dristig å anta at en opplevelse av forsømmelse ligger
bak mye av det vi betegner som hets og hat blant ytringer. I så fall sensurerer
vi altså de vi er satt til å beskytte. De mister stemmen – i hvert fall på våre
plattformer. Dermed bidrar vi til å skjerme makten, ikke bare fra hetsernes
iblant ubehjelpelige språk, men også fra deres helt reelle frustrasjon. Eller
som filosofen Kant ville sagt det: Keiseren mister sin rett og mulighet til å
motta korrigerende kritikk.
Det er antagelig heller ikke
dristig å anta at de vi sensurerer oftest i våre kommentarfelt, og kanskje også
snakker minst med, er lavt utdannede menn utenfor byene. Altså den selvsamme
gruppen som vi sliter med å nå med vårt redaksjonelle innhold, og som har minst
tillit til oss. Tilfeldig? Neppe!, som «Sture Hansen» fra «Hallo i uken» ville
ha sagt – «på vegne av vanvittig mange».
Vaktbikkje
eller veskehund?
Jeg skal være den siste til å holde
mot journalistikken at den avslører og rapporterer om problemer i samfunnet –
også om hat og hets. Det går ut over noen, og det er vår jobb å eksponere det. Og
vi skal selvsagt forholde oss presist til både jus og etikk når vi inviterer
publikum inn på våre plattformer.
Men samtidig bør vi være
varsomme med å bidra til overdrevne problematiseringer eller regelrette
innstramninger i den ytringsfriheten vi lever av og for.
Ingen trenger en vaktbikkje som
oppfører seg som en logrende skjødehund.
Løken Stavrum dokumenterer godt at
utfordringene ved denne utvidede ytringsfriheten er mindre enn vi gjør dem
til. For eksempel ble det registrert 275
anmeldelser for hat og diskriminering i 2022. Fem personer fikk bot og 12
personer betinget fengsel etter hatparagrafen samme år. En dataanalyse av over
ti millioner Facebook-kommentarer på postene fra skandinaviske politikere og
andre kjente personer, viste at 4 promille kunne defineres som hatprat. Ille
nok, i og for seg. Men ikke verre
heller.
John Stuart Mill understreket nødvendigheten av avvikende ytringer slik:
«Every man who says frankly and fully what he thinks is so far doing a public
service. We should be grateful to him for attacking most unsparingly our most
cherished opinions.»
Og han hadde også et råd som kan fungere for de som
fristes av å begrense den:
«I have learned to seek my happiness by limiting my desires, rather than
in attempting to satisfy them.»
