Denne artikkelen er over ni år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
Jeg er 22 år gammel. Gammel? Det tosifrede tvillingtallet står der. Svart på hvitt. Jeg har seksten år med skole bak meg. En fullført bachelorgrad. Og nå har jeg endelig tatt meg et friår i form av at jeg har andre jobber som ikke er relatert til utdanningen.
[quote:1-left]”Er det så lur idé, da?” spør mange meg. De myser litt med øynene og klør seg på haken. Jeg har jo tross alt ikke fått jobb innenfor det jeg har utdannet meg som. Nemlig journalist. Da jeg bestemte meg for å gå den veien, ble det samme spørsmålet repetert en rekke ganger. Kanskje det ikke var så lurt, likevel. Konkurransen i yrket er høyere enn noen gang. Alle kniver om den samme stillingen. Og de som virkelig brenner for det flytter til mindre plasser for å bli redaktører i lokalavisen. Det vil ikke jeg. Betyr det da at jeg ikke brenner for yrket? Ikke nødvendigvis. Jeg ønsker fremdeles å fronte andres meninger og historier. I tillegg til mine egne. Men problemet er jo at folk flest kan gjøre det selv gjennom sosiale medier. Ja, for det er jo derfor ordet ”sosiale” plasseres foran medier. Alle har en relativt ny og revolusjonerende måte å kontakte hverandre på. Verden rundt. Jeg kan sitte her i lille Norge og påvirke en sjel eller to i India eller i Sør-Afrika.
Tina Kasin jakter på journalistjobb.
Betyr det at behovet for reportere er mindre? Er det derfor vi ser at store mediebedrifter slår seg sammen og de mindre krigerne må kutte ned på antall ansatte? Er det derfor en journalist ikke lenger bare er en skribent, men også må være fotograf, mediegrafiker, webdesigner, publikumskjenner og ekspert i hvert og et annet emne?
[quote:2-left]
Listen over kvalifikasjoner i en mediestilling øker for hver gang en ny app eller en sosial plattform blir oppfunnet. Det holder ikke lenger å bare være idérik med en dose grammatikkekspertise. Man må plutselig kunne beherske alt. Og være tilstede. Alltid. Det er først nå at journalister flest virkelig skulle ønske de kunne være to steder samtidig. At en tidsmaskin allerede var funnet opp. For det er for liten tid til å gjøre research, faktasjekke og dobbeltsjekke i tillegg til å skrive artikkelen, samt publisere den i god tid før alle andre på alle plattformene. Så en av de mest ønskelige hovedfunksjonene ved en tidsmaskin vil vel heller være det at den kan stoppe tiden enn at den kan reise i tiden.
I tillegg til alle kravene dagens reportere må oppfylle, må alle nye journalistspirer trekke en kølapp. For det er dessverre ikke sånn at alle som utdanner seg får en jobb. I hvert fall ikke umiddelbart. De eldre med lenger erfaring er som regel de som blir prioritert. Og det er akkurat dette som er så vanvittig frustrerende. For hvordan skal man da klare å pakke relevant og dokumentert erfaring ned i portfolioen før det er for seint hvis ikke man får sjansen?
[quote:3-left]
Med mindre man kjenner noen. Nettverk er nøkkelen til suksess. I de aller fleste tilfeller. Men hvor starter man? Hva med meg, som har tatt hele utdanningen i New York, for så å komme hjem til Norge i håp om å få en jobb? Jeg levde i håpet om at et mirakel skulle skje. At jeg, som jobbsøker, kanskje ble prioritert i mengden med søknader bare fordi jeg hadde utenlandserfaring. Sånn var det dessverre ikke. Fordi Kari eller Ola, som allerede hadde kontakter og gjerne hadde opparbeidet seg et nettverk gjennom den norske utdanningen, fikk jobbene jeg søkte på.
Så hva gjør en fortvilet nyutdannet, da? Skal jeg si meg fornøyd med jobbene som butikkmedarbeider, servitør og frilansjournalist? Jobber som jeg for øvrig trives veldig godt i… Ja, for hvorfor skal jeg ikke det. Nå, i alle fall. Det er på tide å huske at 22 år er et ungt tall. Så ja, med mindre noe annet dukker opp, så har jeg tenkt til å fortsette å nyte dette såkalte friåret mitt. I tillegg til å ta imot tanken på at jeg er ung og uavhengig med åpne armer. Selv om journalistikken skal skje i en hast i dag, betyr ikke det at livet mitt må gjøre det samme.
