Spareplan med nedside

– Journalistene får ikke lenger dyrke sine egne interesser fritt og kaste ut vide nett for å se om de får noen fangst. Vi prioriterer tøffere enn tidligere.

Slik forklarer Aftenpostens sjefredaktør Hilde Haugsgjerd hvordan man sparer inn på bemanningen for å møte avisens utfordringer på kostnads- og inntektssiden de neste årene (DN, ikke på nett).

Dette er åpenbart ikke alt Haugsgjerd mener om redaksjonelt arbeid. Likevel kan det være et utgangspunkt for diskusjon.

Det er klart at avisene må sette tæring etter næring og forberede seg på vanskeligere tider, selv om det går ganske godt akkurat nå. Mer effektiv arbeidsflyt, er parolen i mange mediehus.

Journaliststanden utgjør en broket skare. Noen er svært selvdrevne og kommer stadig opp med gode ideer. Andre er mer reaktive, eller har en tendens til å forelske seg i prosjekter som ikke fører fram.

Redaktører og mellomledere skal sørge for at energien i redaksjonen gir størst mulig trøkk og leseutbytte. Jeg har hatt begge roller, og vet litt om hvor lett det er å begeistres av egne ideer, for så å forsøke selge dem inn til journalistene.

Det lages mye god journalistikk på den måten, også i Aftenposten. Ikke sjelden blir akkurat disse prosjektene og reportasjene framhevet i logger og evalueringer fra møter som styres av de samme lederne. Menneskelig nok.

Men det må da ha en kostnad å opphøye denne arbeidsmåten til norm? I den danske suksessen Weekendavisen, jobber man nærmest omvendt.

Og jo, jeg hører allerede innvendinger om at en “elitistisk” ukeavis ikke kan sammenlignes med dagsavisen og dens nyhetsjakt. Sant nok. Likevel er det noe sterkt inspirerende i danskenes arbeidsmåte. Resultatet taler et tydelig språk.

Hvis journalistene ikke skal søke vidt etter gode saker, men heller vente på andres ideer, vil mye gå tapt. Også redaktører og mellomledere er en gruppe som iallfall spenner fra glitrende til middelmådige, slik alle yrkesgrupper gjør.

Jeg innbiller meg at mange av de svakeste sakene jeg har lest i norske aviser de siste tiårene, er sprunget ut av nettopp disse hodene. Når desken eller sjefen får tenning på en dårlig hypotese eller sak, er risikoen stor for at den kommer på trykk eller lufta.

Kanskje uansett om det er en tilkallingsvikar eller en veteran som får oppdraget. Kontrollmekanismene før publisering, blir også gjerne litt slappere.

Mediene blir likere og kjedeligere på denne måten. Da går “besparingen” ut over kvaliteten, og kan fort gi økonomisk tap i neste runde.

Kanskje redaktører og journalister, inklusive frilansere, som har tatt god fangst med vide garn, vil bidra med eksempler på hvorfor denne metoden ikke bør slankes bort? Strategier for å unngå dårlige oppdrag, er sikkert også kjærkomne.