Det var det året USA ble trukket inn i den første verdenskrigen, og de blodige slagene sto om steder som Ypres, Vimyhøyden og Cambrai, det var året tsaren ble styrtet i den russiske revolusjon, Ukraina erklærte sin selvstendighet, Mata Hari ble dømt og henrettet og det var generalsstreik i Norge mot dyrtid. Det var året 2000 mennesker omkom i en eksplosjon i Halifax. Den første Pulitzerprisen ble delt ut i USA og Knut Hamsun ga ut Markens Grøde.
1917 var også året Journalisten ble etablert. Utgitt av Kristiania Journalistklub med første nummer 1.januar. Som organ for den norske journaliststand og meddelelsesblad for landets flora av journalist- og presseforeninger. Norsk Presseforbund, Den konservative presseforening, Det frisindede venstres presseforening, Norges socialdemokratiske presseforening, Venstres presseforening, Den norske fagpresses forening og Den illustrerte presses forening.
Sammenslutningens kraft
Sigvard Friid-Christensen, som var redaktør de to første årene, skriver at etableringen av bladet kommer sent, men at behovet aldri har vært sterkere. ” Vi har krav og interesser som alle andre. For dem vil Journalisten slaa til lyd. De av vore som staar i mot mangler standsfølelse. De har stivnet i vane. Heldigvis er det ikke mange i dag og de dør ut. Journalisten måtte komme nu. Den er ingen idé av i dag. Mange har strævet med tanken før os. Men de var i faatal, som trak sammen. De fleste trak i hver sin retning. Løsgjæmgere var de og og ikke medlemmer av en stand. Nu har mange skiftet sind; og der er rykket ind i journalistiken en skare ungdom, som fra sine tidligste aar er blit bibragt forstaaelsen av sammenslutningens kraft. Og de har lært, at der skal mange skuldre til for at ta de store tak. Derfor kan vi med god grund si, at nu er der kommet standfølelse blandt norske journalister.(..).Altsaa er der jordbund for Journalisten”.
Redaktøren viser til at pressens arbeidere lever under slette økonomisk kår og gleder seg over at det nå stilles krav som varsler om en ny tid. “Hvis journalistik skal hevde seg som aandsmagt i samfundet, må den bli et utmerket leverbrød for sine utøvere”.
Bredt innhold
Organet Journalisten hadde altså store oppgaver. Redaktøren programerklærer at bladet skal være “et av midlerne til samling av landets journaliststand, den skal være en støtte i arbeidet for at hæve og og hævde vor sociale stilling. Men den vil ikke falde hen i ensidighet. Den vil bære bud mellom pressens mange hundrede arbeidere; alle meddelelser om dem og deres virke skal finde plads, og ethvert spørsmaal av interesse og betydning for journaliststanden, økonomiske., faglige og rent tekniske, skal diskuteres i Journalisten. Her er plads for inlæg fra underordnede journalister, redaktører og forretningsledere..(…).. Men redaktionen klarer ikke alt dette alene. Det maa derfor være enhvers pligt at yde, hvad han evner”.
Doblet prisen
Utgiverne valgte fjærpenn som logosymbol og A4-format for bladet som kom med tolv utgaver i året. Det var godt med annonser, med annonsesider først og sist, som omslag rundt bladets redaksjonelle sider . Brorparten reklamerte for aviser, teatre, kino, forlag, trykkerivarer og restauranter. Første året kostet Journalisten 2 kroner for et års abonnement, men allerede andre året ble prisen doblet. Det var nødvendig for at redaksjonen skulle kunne realisere videre planer og få litt romsligere arbeidsforhold. Som fungerende formann i Kristiania Journalistklub, ber Thoralf Pryser pent om at prisøkningen bli motatt uten “altfor megen knur” og viser til at forventningene til bladet ikke bare er oppfylt, overtruffet.
“Fra mange kanter hører vi at hvert numer ventes med iver, bladet læses med en interesse som pressens mænd ikke ofrer al døgnlivets journalistik”, skriver Pryser som legger til:
“Om Journalisten skulle stanse, vilde der sikkert føles et stort savn”.
Arbeidsvilkår i sentrum
Et viktig tema som ble diskutert i spaltene dette første året var spørsmålet om organisering av underordnede journalister i et landsforbund. De eksisterende presseorganisasjonene hadde mer selskapelig enn faglig karakter ble det påpekt, og det var derfor behov for et forbund med styrke til å kjempe fram bedre arbeidsvilkår. Som innføring av såkalt normalkontrakter for å sikre betryggende lønns- og arbeidsforhold.
“Hemmeligheten ved at en organisation kan faa gjennemført fordele for sine medlemmer bestaar deri, at organisationens vaaben utnyttes, den samvirkende kraft, solidariteten, at de sterke løfter sammen med de svake. Dette vil ikke kunne ske i en organisation hvor baade redaktører og underordnede er medlemmer, skriver politiker og pressemann fra arbeiderbevegelsen, Christian Hilt, i marsnummeret. Han peker på at redaktører ofte har motstridende interesser fordi de ofte selv er aksjonærer i avisene.
“For underordende journalister gjælder derfor samme regel som for alle andre arbeidere: Vor frigjørelse maa bli vort eget verk. Og vi maa staa sammen alle for å kunne hæve vor levefot”.
Hilt avslutter med å understreke at Norsk Presseforbund ikke vil bli overflødig ved opprettelsen av en fagforening. “Vi trenger en fælles presseorganisation som utad, overfor offentligheten, kan vareta den samlede presses interesser og indad ta seg av opgaver som journaliststipender og pressekurser.”
(Av ulike årsaker ble det ikke noe landsomfattende journalistlag før NJ ble dannet i 1946. Men det eksisterte mange lokale journalistlag i perioden)
Evige spørsmål
Et annet spørsmål som fikk spalteplass var et lovforslag som ville innebære en sterk innskrenkning i ytrings-og pressefriheten. Journalisten formidlet den heftige debatten og de sterke protestene fra pressekretser.
Blant smått og stort i første årgang er ellers saker om nødvendigheten av bedre utdanning og etablering av skole for journalister, om arbeidet for å skaffe midler til et “Journalisternes hvilehjem” for sunn og billig rekreasjon i feriene, diskusjon om journalisters vitneplikt i rettssaker og om språk, tidsnød og trykkfeil.
“Alle journalister kjender undskyldningen, som vi har at ta til: Den korte tid til utarbeidelsen av vore referater og artikler, det nervøse, forcerte arbeide som nu engang hører med til en journalist daglige liv i nutiden”, skriver Joh. Nordahl-Olsen, som foreslår at Journalisten oppretter en rubrikk for journalistiske pudsigheter.
Hurtighet
Og da som nå var ny teknologi en kilde til glede, endring, frustrasjon og debatt. I 1917 var telefonen et nytt og revolusjonerende hjelpemiddel i et langstrakt land.
“Den avis som ikke kan betjene seg av en regelmessig telefonforbindelse med landets nyhetscentrum - Kristiania - blir uværgelig underlegen i konkurrancen.(…)…fordi en nyhet pr. telefon naar frem til sitt bestemmelsessted i det fjerne redakstionskontor i samme øieblik som den sendes fra Kristiania. Et telegram skal utskrives paa autorisert blanket, ligge og vente paa tur, passere gjennem traaden, omtelegraferes paa en eller kanske to-tre stationer, utskrives paa ny, utbringes”.
“Nu har vi ikke telefonforbindelse længer nordover enn til Tromsø. Men for landet søndenfor Tromsø er nyhetsfordling pr. telegraf et tilbakelagt stadium. Send et langt og dyrt pressetelegram fra Kristiania til Stavanger kl. 9 om formiddagen. Det vil komme frem om kvelden efterat de gode borgere derborte forlængst har læst dagens avis - og er begyndt at vente paa den næste dags utgave”.
Annonsedebatt
I siste nummer 2017 skriver redaksjonen om forholdet mellom tekst og annonser i bladet. “Som man vil ha set, har vi bragt annonsesider mellom tekstsiderne i det siste halvaar. Vi gjør det ogsaa i dette numer. Enkelte har fundet dette mindre heldig. Deri kan vi ikke være enig. Annoncespalterne er blitt saa betydningsfuld del av den moderne avis, at et fagblad for journalister ogsaa bør ofre den side av avisvirksomheten sin oppmerksomhet..(..)..Vi vil gjerne faa tilføie, at vi med glæde ser reklame og annoncespørsmaalet drøftet i Journalisten”
