Historisk høyresving i statens lønnspolitikk – uten at pressen får det med seg

• Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Bak begreper som lokal eller sentral lønnsdannelse, kronetillegg og lønnstrinn skjuler det seg en beinhard politisk tautrekning om hvordan lønnsmidlene skal fordeles. Det er pressens uttalte oppgave å formidle dette på en forståelig måte, og da må fagspråk gjøres om til noe som er forståelig og lesbart i nyhetssakene. 

Det store spørsmålet er om det er markedet eller arbeidsoppgavene som skal avgjøre hva statsansatte tjener, men pressen prioriterer å lage klikkbare overskrifter om bikkjeslagsmål mellom fagforeninger. Samme dag som Rikslønnsnemndas kjennelser ble offentliggjort, tok ikke Dagsnytt 18 opp temaet, og Dagsrevyen satte av to minutter til å si hvem som seiret og hvem som var skuffet. 

Vite fint lite

Dette føyer seg inn i det store bildet av at lesere, seere og lyttere under hele konflikten har fått vite fint lite om hvilke konsekvenser de ulike utfallene sannsynligvis får for enkelte statsansatte.

Rikslønnsnemndas avgjørelse gjør lavtlønte i staten til de store lønnstaperne i årets lønnsoppgjør, og det har vært en villet politikk. Akademikernes leder Kari Tønnessen Nordli har vakt oppsikt blant meningsmotstandere med å si at de ikke ønsker at lavtlønte skal få et sugerør ned i lønnsmassen til Akademikernes medlemmer.

Til forhandlingene i mai la staten ved regjeringen og digitaliserings- og forvaltningsminister Karianne Tung (Ap) fram et tilbud som innebar en historisk høyresving i statens lønnspolitikk. I forbindelse med streiken til Akademikerne og Unio i mai uttalte minister Tung i Dagsnytt 18 (24. mai) at statens tilbud handler om at folk skal få bedre råd, og om at alle skal få en lønnsøkning. 

Det gikk programlederen, og har siden gått pressen, hus forbi at den sikrede lønnsøkningen ministeren snakket om, er på stakkarslige 0,75 prosent lønnsøkning.

Ikke løft

Dette kalte LO-leder Peggy Hessen Følsvik i samme Dagsnytt 18-sending å «løfte de gruppene som tjener minst». For en lavtlønt statsansatt som for eksempel tjener 520.000 i året (det vil si 150.000 under gjennomsnittslønnen i Norge) betyr det et garantert lønnstillegg på 3900 kroner. Dette er ikke å løfte de gruppene som tjener minst! Tvert om er det å gi de gruppene som tjener minst, enda dårligere råd fordi prisveksten blir mye større enn lønnsøkningen. 

Til sammenlikning ble alle lavtlønte i Oslo kommune garantert minst 20.000 i lønnsøkning under årets lønnsoppgjør, og tilsvarende eller mer i andre kommuner. I NRK fikk alle NTL-organiserte og Norsk Journalistlag-organiserte journalister 36.000 kroner i lønnsøkning, eller minst 5 prosent. Derfor er det oppsiktsvekkende at en Ap-ledet regjering med LOs velsignelse fortsetter Høyres arbeid (siden 2016) med å øke lønnsforskjellene i staten, og det er oppsiktsvekkende at pressen ikke får det med seg. 

I en tid hvor tilliten til pressen synker jevnt og trutt og bare 54 prosent av unge har tillit til norske medier, blir det ekstra viktig at betydningsfulle saker omtales og debatteres på en forståelig måte. Den historiske høyredreiningen i statens lønnspolitikk har i nær framtid forutsigbare og åpenbare negative konsekvenser for en stor gruppe ansatte. 

En presse som ikke omtaler dette, har mislyktes i å ivareta «viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk» iht. Vær varsom-plakaten (punkt 1.2).

Sover i timen

Når pressen sover i timen og ikke setter seg inn i stoffet den skriver om og debatterer, får den ikke til å forklare leserne, seerne og lytterne hva som faktisk skjer. Det er naturlig om det reduserer tilliten til at pressen ivaretar sin selvpålagte informasjonsoppgave. 

Samtidig er det også fristende å spørre om dekningen av årets historiske lønnsoppgjør ville vært den samme om det var journalistene selv som var de lavtlønnede taperne i konkurranse med andre, mer høytlønnede yrkesgrupper?