For ikke lenge siden leste jeg på nettet at kirken var full og presten sa vakre ord. Jeg var der selv. Vi var ikke i en kirke og det var ikke en prest i nærheten. Den kjente personen som vi mintes var ikke religiøs. Journalisten hadde rett i at det var stappende fullt av folk der.
I all vennlighet, her er noen tips om gravferd som ikke følger Den norske kirkes ritualer. Grunnen til tipsene er at det ikke sjelden oppstår feil i referater fra seremonier som ikke er religiøse.
Det er forståelig at man blander begrepene når ikke-kristne skal æres og minnes. Den norske kirke har nemlig forvaltningsansvaret for gravferd i de fleste kommunene i Norge. De færreste er klar over at man likevel ikke behøver å ha en kristen gravferd selv om Dnk har det administrative ansvaret.
Både det kirkelige Bakkevig-utvalget og Human-Etisk Forbund var enige om at kommunene burde overta forvaltningsansvaret for gravferd. I et flerkulturelt samfunn ville det også være fornuftig å kalle kirkegårder for gravlunder, slik det heter noen få steder i dag.
De pårørende kan ha en privat gravferdsseremoni (som oftest med assistanse av et gravferdsbyrå), man kan ha en humanistisk gravferd med eller uten hjelp fra Human-Etisk Forbund – eller religiøse gravferder preget av det trossamfunnet den avdøde måtte være medlem av. En annen mulighet er – og det er de færreste klar over, ikke å ha en seremoni i det hele tatt. Noen har overfor sine pårørende ytret ønsket om det før sin død, og pårørende kan velge å respektere det eller ikke.
Det er ikke alle døde kjendiser som har vært religiøse. Derfor kan det være lurt å sjekke dødsannonsen før man skriver. Den kan være en indikasjon. En sirkel, et hjerte, en due eller humanistsymbolet kan tyde på en ikke-religiøs begravelsesseremoni. Eller kanskje avdøde tilhører andre religioner enn den kristne. Buddhister, sikher, hinduer, jøder, muslimer og mange andre har sine egne symboler. Aftenposten presenterer jevnlig en oversikt over symbolenes betydning.
Det er ikke dumt å vite forskjell på en kirke og et kapell. Kapellet er et bygg der gravferdsseremonien som oftest finner sted. Noen få steder i landet er de utsmykket livssynsnøytralt. Noen kapeller har kristne symboler (som kors) som kan fjernes, tildekkes eller byttes ut. De aller fleste kapeller er likevel sterkt preget av den kristne religionen og må ofte benyttes selv når personer som har stått fjernt fra kristendommen, dør. Ikke få ikke-religiøse gravferdsseremonier avholdes i gymsaler/aulaer, kommunestyrelokaler, samfunnshus, kinoer, kafeer, allmenne bygdehus og noen er nødt til å låne kirken. En annen sak er at noen politikere nå endelig begynner å få øynene opp for behovet av verdige og nøytrale seremonilokaler – som kan brukes av pårørende til mennesker som utgjør et bredt spekter av livsanskuelser. De har skjønt at individer som ikke tilhører Den norske kirke også har en lei tendens til å dø.
Betegnelsen bisettelse brukes i Oslo når den avdøde skal kremeres etterpå. Begravelse brukes for kistegravferd. Opprinnelig var bisettelse en seremoni i forbindelse med transport av kista fra hjem eller sykehus. Mange steder i landet er dette fremdeles en tradisjon.
Det behøver ikke være en prest som forretter i gravferder. Det kan være en person i familien, en venn av den avdøde, en gravferdstaler fra Human-Etisk Forbund eller andre tros- eller livssynssamfunn. Gravferdstaler er altså et fint ord for seremoniledere som ikke er prester. De musikalske innslagene behøver ikke bestå av salmer. Noen hevder at å sette levende lys ut ved et bilde, et ulykkessted eller i et kapell, er en religiøs handling. Det vil jeg sterkt bestride. Verken sorg eller levende lys, eies utelukkende av de religiøse.
Det finnes ikke en total fasit for hvordan en ikke-religiøs seremoni skal foregå. Den kan stort sett planlegges og legges opp i samråd med de pårørende – gjerne etter den avdødes ønsker dersom vedkommende har ytret seg om temaet før døden inntraff. Dikt, taler, musikk- og sanginnslag går igjen i de fleste seremoniene uansett tro eller mangel på sådant hos den avdøde. Savn, minner, ærbødighet, verdighet, humor, sorg og tomrom er ord som vi alle har felles i slike triste stunder. Felles for oss alle er også at gravferden er de pårørendes seremoni, ikke den avdødes.
Med ønske om minst mulig bruk av disse rådene…
