Daværende styreleder i Norsk Redaktørforening, Hanna Relling Berg, signerer den siste versjonen av Redaktørplakaten i 2019. Daværende generalsekretær Arne Jensen holder plakaten, og i bakgrunnen ser vi styreleder Tove Nedreberg i MBL som venter på sin tur til å signere.Arkivfoto: Eskil Wie Furunes
DEBATT:
Hurra for Redaktørplakaten!
Tidligere redaktør i Østlandets Blad, Harry Harsson, la grunnlaget for det som seinere ble Redaktørplakaten. Avtalen som sikrer redaksjonell uavhengighet, fyller 70 år i dag.
ToraBakke HåndlykkenStyreleder i Norsk Redaktørforening
I samtaler med redaktører utenfor
Norges grenser, registrerer vi ofte det samme reaksjonsmønster når vi forteller
om Redaktørplakaten og at prinsippene i plakaten er lovfestet i
Norge; en blanding av begeistring og vantro.
Hva er egentlig så oppsiktsvekkende? Først
og fremst handler det om at medieeierne, gjennom en helt frivillig avtale, har
gitt fra seg store deler av styringsretten sin.
Den direkte foranledningen til
plakatens fødsel var utformingen av nye vedtekter i Østlandets Blad i 1947. Der
het det nemlig at redaktøren forutsettes å dele sitt blads grunnsyn og
formålsbestemmelser, og at han var forpliktet til å trekke seg tilbake dersom
han kom «i uløselig konflikt med avisens grunnsyn».
Til gjengjeld fikk daværende redaktør i
Østlandets Blad, Harry Harsson inn en formulering i sin kontrakt om at «…ansvarlig
redaktør (skal) ikke la seg påvirke av styrets eller styremedlemmers
særinteresser i forhold som vedrører redaksjonelle spørsmål.»
Da styrelederen kort tid etter ble
involvert i en konflikt om levering av halm, oppsøkte han Harsson, og ba ham om
å gå ut med en oppfordring som forsvarte styrelederens interesser. Harssons
svar var kontant: «Gå hjem og les bestemmelsene i min kontrakt!»
Dette ble starten på det som er
plakatens kjernebestemmelse: «En redaktør forutsettes å dele sitt mediums
grunnsyn og formålsbestemmelser. Men innenfor denne rammen skal redaktøren ha
en fri og uavhengig ledelse av redaksjonen og full frihet til å forme mediets
meninger, selv om de i enkelte spørsmål ikke deles av utgiveren eller styret.»
Etter at Norsk Redaktørforening var
stiftet i 1950 tok det ikke lang tid før spørsmålet om å gjøre bestemmelsene
fra Østlandets Blad til mer generelle prinsipper for reguleringen av forholdet
mellom redaktør og eier. Det tok to år før Norsk Redaktørforening og daværende
Norske Avisers Landsforbund (nåværende Mediebedriftenes Landsforening) kom til
enighet.
I de sju tiårene som har gått siden plakaten
ble undertegnet i 1953, har avtalens posisjon blitt styrket. Ved den første
revisjonen i 1973 ble rettighetsperspektivet understreket ytterligere. Samme år
ble det i en arbeidsrettsdom slått fast at plakaten hadde rettslig status. I
2004 ble plakaten gjort kjønns- og medienøytral, og fra 2009 ble kjernen i
plakaten lovfestet. Vi er ikke i
tvil om at lovfestingen har styrket redaktørens rolle.
Dagens utgave, med et modernisert
språk, ble undertegnet i Tromsø for fire år siden. De siste årene har
betegnelsen «redaktørstyrte medier» blitt et begrep som brukes stadig oftere.
Det er et presist begrep som forklarer hva det handler om – det er redaktøren
som har ansvaret for mediets innhold. Frihet og ansvar må hører sammen.
Redaktøren er forpliktet til å ivareta ytringsfriheten, pressefriheten og informasjonsfriheten. Redaktøren
skal ivareta anonymitetsretten og kildevernet og skal også fremme «en åpen,
redelig og sannhetssøkende journalistikk.»
I verdens mest pressefrie land har vi mye å være stolte av. Men det forplikter. Redaktørplakaten fortjener å bli snakket om.
Det er
store ord, og de er viktige å løfte fram. For selv i verdens mest pressefrie
land opplever vi dessverre at prinsippene i plakaten blir brutt. Som oftest
skyldes det mangel på kunnskap og mangel på rollebevissthet – ofte fra ferske
eierrepresentanter. Det kan også skyldes manglende bevissthet hos redaktøren.
I
den årlige redaktørundersøkelsen som vi gjennomførte blant våre 800 medlemmer i
2022, oppga 15 prosent av de
ansvarlige redaktørene at eierne hadde opplevd problematisk innblanding fra
eierne. Norsk Redaktørforening bistår med råd til redaktørene, og sammen med
våre medlemmer bidrar vi ofte til opplæring av eierrepresentanter. Men det
trengs mer kunnskap, og sammen med Mediebedriftenes Landsforening og øvrige utgiverorganisasjoner,
ønsker vi å arbeide aktivt for økt bevissthet rundt disse prinsippene framover.
I
tillegg ønsker vi å dele prinsippene i Redaktørplakaten utenfor Norges grenser.
I verdens mest pressefrie land har vi mye å være stolte av. Men det forplikter.
Redaktørplakaten fortjener å bli snakket om.
Den
beste måten å hedre denne unike jubilanten på er ved aktivt å dele kompetanse
og erfaringer. Hittil har plakaten kun vært tilgjengelig på bokmål og nynorsk,
nordsamisk og engelsk. I tiden som kommer vil plakaten bli oversatt til en lang
rekke andre språk. På Redaktørforeningens høstmøte 1. november feirer vi med
oversettelse til sørsamisk, lulesamisk, ukrainsk og russisk – og flere
oversettelser er på vei.
Sammen med Vær Varsom-plakaten utgjør
Redaktørplakaten det viktigste grunnlaget for frie og uavhengige medier i
Norge. Fra utenlandske kolleger får vi ofte spørsmål om hvorfor norske
medieeiere er villige til å gi fra seg så mye av styringsretten til redaktøren.
Svaret er enkelt: Fordi journalistikk som du kan stole på, er en utmerket
forretningsmodell.